Dirigert av sjefdirigent Christian Vasquez satte orkesteret med en gang kursen inn i Shakespeares verden med Tsjaikovskij’s Hamlet Overture, fortsatte med Arutjunjans berømte trompetkonsert og endte til slutt opp i Finland med Sibelius’ 2. Symfoni, ofte assosiert med finnenes kamp om uavhengighet.

Konserten startet som nevnt med Hamlet Overturen til Tsjaikovskij. Vasquez ledet orkesteret elegant gjennom stykket, med tydelige dramatiske sveip, samtidig som han også lot instrumentene få nok luft til at partier som den nydelige obo-soloen i midtpartiet kom tydelig frem.

Tine Thing Helseths fremføring av Arutjunjans berømte trompetkonsert var et definitivt høydepunkt. Stykket har et stort emosjonelt spenn fra den dramatiske åpningen, til de mer lette og nesten lekne tonene kort tid senere. Det er ingen tvil om at Helseth er en av verdens fremste trompetister, og hun fremstår som både selvsikker og avslappet med stålkontroll på instrumentet. Som publikumer gjør dette at hun uanstrengt trekker deg inn i musikken og lar deg rive med. Dette er et stykke hun kjenner godt, men det var nå flere år siden sist gang hun spilte det.

“Jeg spilte stykket for første gang da jeg var 14. Så det har fulgt meg lenge. Den gang var det vanskelig, noe det ikke er på samme måte nå lenger. Det er et fantastisk deilig stykke å spille, siden man får pøst ut med følelser så det holder. Det er noen år siden jeg spilte det sist og jeg merker jeg har utviklet meg mye som person i løpet av den tiden. Veldig fint å se hvordan jeg spiller det nå.

Før tror jeg at jeg prøvde å spille følelser jeg ikke hadde opplevd enda. Jeg hadde en ide om hvordan jeg ville spille det, men det var nok følelser jeg mer tenkte meg hvordan kunne være. Det var ekte for meg, der og da, men nå har jeg mange flere knagger å henge musikken på”, forteller hun.

Christian Vasquez and Tine Thing Helseth. (Foto: Stavanger Symfoniorkester)

I andre halvdel spilte orkesteret Jean Sibelius’ 2. Symfoni og rundet slik av kvelden på passende triumferende vis. Dette var kjent terreng for orkesteret og stykket fikk også frem den gode kommunikasjonen mellom orkesteret og sjefdirigent Vasquez. Fra første tone var det klart at alle var samstemte om hvilken retning de ville ta musikken til enhver tid.

“Jeg husker vi spilte denne symfonien for noen år tilbake og de spilte den godt. Men i går kveld; wow! Fargene, intonasjonen, balansen, kontakten mellom musikerne og meg, alt var strålende! Til tider følte jeg at jeg svevde!”, sa Vasquez etter konserten.

Alt i alt var det en fortreffelig konsert som også snart det tyske publikumet på Bodensee-festivalen vil få oppleve. 12. mai spiller nemlig orkesteret dette programmet på nytt, i Tyskland. Også da med Tine Thing Helseth som solist. Christian Vasquez og orkesteret gleder seg veldig:

“Det blir et vakkert, delvis skandinavisk program med Sibelius-symfonien og en norsk, verdenskjent solist. Det er en stor mulighet for dette flotte orkesteret å spille i et så tradisjonsrikt land”, avslutter Vasquez.

Innlegget Fra Stavanger til Bodensee med Tine Thing Helseth, Christian Vasquez og SSO dukket først opp på Allegretto.

Conducted by chief conductor Christian Vasquez, the orchestra delved head first into the world of Shakespeare’s Hamlet, composed by Igor Tchaikovsky, tackled Alexander Arutunian’s famous trumpet concerto brilliantly played by guest soloist Tine Thing Helseth, before ending up in Finland with Jean Sibelius’ 2nd symphony which often has been associated with the Finnish fight for independence.

The concert started off with the Hamlet ouverture. Chief conductor Vasquez led the orchestra through the piece with great skill, letting the powerful dramatic swells permeate the Fartein Valen hall, while also giving enough room for the instruments to breathe when called for, especially during the beautiful performance of the oboe solo in the middle section.

Tine Thing Helseth’s performance of Arutiunian’s trumpet concerto in A-flat major was a highlight. The concerto has such an emotional range from the dramatic opening notes to the playful and almost triumphant mood just minutes later. Helseth is one of the world’s foremost trumpet players and it shows! All the way through, she displays not only a mastery of the instrument, but a confidence on stage that leads to a very immersive performance, effortlessly pulling the audience in. She was thrilled to perform the concerto with the Stavanger Symphony Orchestra and it also was the first time in some years since her last performance of the piece.

“I was 14 the first time I played the piece, so it has been with me for a long time. At that time it was a difficult piece to play, something it isn’t anymore, not in the same way. It is a delightful piece, as you get to pour out emotions. I haven’t played it in some years and I notice that I’ve evolved a lot as a person during that time. Earlier I think I tried to play emotions I hadn’t experienced yet. I had an idea of how I wanted to play, but it was more like imagining emotions and how I thought they would be.”, says Tine Thing Helseth.

Christian Vasquez and Tine Thing Helseth. (Photo: Stavanger Symphony Orchestra)

In the second half the orchestra performed Sibelius’ 2nd symphony, rounding off the evening in a properly triumphant way. This was familiar territory for the orchestra and the performance really displayed the great relationship between Christian Vasquez on the podium and the musicians, with everyone in tune as to what direction to take the music at any given time.

“I remember we played Sibelius’ 2nd symphony a couple of years ago and they played it good. But last night, wow! The colours, intonation, balance, the contact between the musicians and me, everything was stunning. At times I felt like I was floating!”, said Christian Vasquez after the concert

All in all it was a wonderful evening which the German audience in Bodensee soon will get to experience, when the orchestra, conductor and soloist all repeat the programme during their appearance at the Bodensee Festival on May 12th. Chief conductor Christian Vasquez is very excited to perform abroad with the orchestra.

“It will be a beautiful, sort of Scandinavian program with the Sibelius symphony and a Norwegian, world famous soloist. It is a great opportunity for this great orchestra to play in a country with such tradition”, Vasquez said in closing.

Innlegget From Stavanger to Bodensee with Tine Thing Helseth, Christian Vasquez and SSO dukket først opp på Allegretto.

Dette er et av forrige århundrets flotteste verk for trompet og orkester, og har karaktertrekk og et uttrykk som vil fenge både garvede konsertgjengere og andre musikkinteresserte. Med innlevelse og en fantastisk beherskelse av instrumentet blir det utrolig gøy å se og høre denne konserten, med sjefdirigent Christian Vasquez på podiet.

I tillegg til en forrykende oppvisning i trompetspill blir det også langt mer dramatiske fortellinger i det selveste Hamlet dukker opp i Stavanger Konserthus, i form av Tsjaikovskijs Hamlet Ouverture. Som tittelen på konserten forteller om blir det altså både triumferende toner, men også langt mer dystre og dramatiske stunder denne torsdagskvelden. De mer dystre sidene av livet kommer også til overflaten i deler av  finske Sibelius’ 2. symfoni (fra 1902, revidert i 1903), komponistens mest populære. Verket blir ofte tolket som hyllest til Finlands kamp for uavhengighet, men det er ikke på det rene om Sibelius faktisk hadde dette i tankene. Symfonien ble skrevet mens han oppholdt seg i Italia, og i 2. sats dukker et motiv opp som skal symbolisere døden, eller snarere Don Juans møte med døden.

Symfonien avsluttes på en triumferende og grandios måte og det er spesielt her ideen om at dette omhandler den finske uavhengighetskampen, dukker opp.

Allegretto kommer til å være på plass og vi gleder oss! Nedenfor har vi funnet et klipp av Tine Thing Helseths tidligere fremføringer av nettopp denne trompetkonserten.

Dagen etter, fredag 04.04 kl 19.00, spilles konserten på ny, denne gang i Tysværtunet kulturhus. Har du ikke mulighet til å komme deg på konsert torsdag er det altså ny mulighet allerede neste dag.

Tid og sted: Stavanger konserthus, torsdag 03.03 kl 19.30. Tysværtunet kulturhus, fredag 04.03 kl 19.00

Billetter til konserten i Stavanger kan kjøpes her (ekstern lenke)

Omtale og bestilling av billetter til konserten fredag finner du her (ekstern lenke)

Innlegget Drama og triumf i Stavanger dukket først opp på Allegretto.

Konferansier Ida Elise Broch dukket opp mellom enkelte av numrene for å introdusere musikken. Med humor og små anekdoter fikk hun innlemmet publikum i den rette stemningen i forkant av stykkene som ble spilt. Vi fikk også høre et fantastisk sangnummer av Ingrid Kjosavik som fremførte tittellåten fra Bond-filmen Moonraker fra 1979.

Konferansier under konserten var skuespiller Ida Elise Broch

Ingrid Kjosavik sang tittellåten fra filmen Moonraker.

Foajeen i konserthuset var pyntet med rød løper mens fullt oppkledde stormtropper og andre Star Wars-karakterer velvillig poserte for bilder med ihuga fans i alle aldre.

Konserter som dette demonstrerer det gledelige faktum at konserter med fullt symfoniorkester er noe for folk i alle aldre. Her var det både liten og stor, familier, vennegjenger og par som hadde tatt turen for å høre Stavanger Symfoniorkester vise vei i Universets ytre grenser.

På vei ut av Fartein Valen var det ikke tvil om at publikum hadde hatt en bra kveld. Smilene satt løst og jeg hørte flere snakke entusiastisk med venner om sine favorittstykker fra kvelden.

Ekstranummeret Imperial March, med kule visuelle animasjoner ble godt mottatt av publikum

Filmkonsert med oppfølger

For de som ønsker seg mer filmmusikk og flere magiske øyeblikk med Stavanger Symfoniorkester, er det heldigvis ikke nødvendig å vente lenger enn til torsdag 19.11. Da spiller de Ralph Vaughn Williams’ Sinfonia Antartica, en symfoni han skrev basert på hans egen filmmusikk til filmen Scott of the Antartic. Her blir det førsteklasses filmmusikk med fullt orkester, sopran (Paula Sides), kor og sist men ikke minst; orgel! Se her for vår artikkel som forteller litt mer om nettopp denne symfonien.

Under denne konserten får du i tillegg høre danske Carl Nielsens Helios Overtyre, inspirert av det varme, solfylte Egeerhavet, og finske Eino Rautavaara sin cellokonsert nr 2 kalt Towards the Horizon, med cellist Marko Ylönen.

Torsdag 19.11 får du stifte bekjentskap med blant andre cellist Marko Ylönen

Innlegget Filmkonsert med Stavanger Symfoniorkester dukket først opp på Allegretto.

Som enhver Hollywood-film med respekt for seg selv, blir det en oppfølger til forrige ukes filmkonsert (se egen artikkel).

Dette kommer i form av konserten med tittelen «Horisonter» førstkommende torsdag. Da er det duket for blant annet Ralph Vaughan Williams’ Sinfonia Antartica, fra 1952. Dette er basert på musikk fra filmen Scott of the Antarctic fra 1947, som handler om  Robert Falcon Scott og hans feilslåtte ekspedisjon med skipet Terra Nova, hvor han forsøkte å nå Sydpolen før Roald Amundsen. Scott måtte til slutt se seg slått av Amundsen og døde på vei tilbake til skipet, som følge av blant annet flere dårlige beslutninger både av Scott og mannskapet som ble igjen på skipet for å vente på ham og følget hans.

Robert Falcon Scott (stående i midten) og hans reisefølge, på Sydpolen 18. januar 1912.

Ralph Vaughan Williams likte godt musikken han skrev og tok like greit og videreutviklet musikken til en fullblods symfoni. Tematikken er den samme, men nå med musikken som hovedformidler av historien. Du som publikumer kan dermed  under torsdagens konsert dykke inn i denne historien med egne bilder og assosiasjoner, mens Stavanger Symfoniorkester kyndig leder vei over kontinentet, under ledelse av dirigent Richard Farnes.

Konserten torsdag 19.11 ledes av dirigent Richard Farnes.

-Klassisk musikk og filmmusikk er i grunn veldig likt. Forskjellen er at i den klassiske musikken lager du bildene selv
Dette sa dirigent Nick Davies under et intervju med Allegretto før filmkonserten han dirigerte 13.11. Og han har et kjempepoeng! På en klassisk konsert er det opp til oss som publikum å lage bildene i historien som fortelles. Vi drar med oss våre egne erfaringer og assosiasjoner, og resutatet er gjerne over 1000 vidt forskjellige musikalske reiser blant alle i publikum, selv om musikken er den samme.

Nick Davies dirigerte filmkonserten med Stavanger Symfoniorkester 13.11

Sinfonia Antartica setter allerede i tittelen an tonen for reisen vi skal ut på, men etter å ha satt seil er det opptil deg å lage din egen løype over polisen.

Verket Sinfonia Antartica: Første sats
Symfonien krever en stor besetning, med fullt orkester, orgel, vindmaskin, kor og solo sopran. De siste 10-15 årene har det vært en trend i filmmusikken å gjerne ha kvinnelig vokal som en del av fargepaletten, men her har altså Vaughan Williams benyttet seg av dette et halvt århundre før det virkelig ble populært. Under kveldens konsert er det sangerinnen

Symfonien består av fem satser. I tillegg hører det til en kort innledningstekst til hver sats, som en introduksjon til hva satsen omhandler.

Åpningssatsen er majestetisk og storslått, men samtidig med en sterk følelse av mystikk mellom de grandiose partiene, noe fremmed og ikke minst en underliggende fare, i form av det ugjestmilde klimaet. Kanskje kan man se for seg de siste timene av en seilas inn mot kysten av Antarktis. Kombinasjonen solo vokal og vindmaskin setter også an tonen for den ensomheten polfarerne må ha følt på, der de vandret praktisk talt alene i isødet.

Sopranen Paula Sides synger under Sinfonia Antartica

Andre sats: På vei mot målet
Andre sats av symfonien er «lettere» og mer optimistisk, kanskje inspirert av den spenningen og optimismen Scott og kompanjongene følte ved ankomst og der de satte av gårde, i god tro om å kunne klare målet sitt. Borte er undertonen av fare og hint om den dystre skjebnen som var i vente, men det er fortsatt en følelse av at man er i fremmed og ukjent territorium…

Tredje sats: Landskap
Denne satsen omhandler det antarktiske landskapet, med den bitende kulden, is, fjell og vind. Musikken legger heller ikke skjul på de farene og utfordringene dette landskapet byr på, med beskrivelser om fallende isblokker med mer. For de som savnet Interstellar under filmkonserten 13.11, og dets karakteristiske lydbilde med orgel, er det bare å glede seg! De siste tre minuttene får virkelig orgelet boltre seg og med det fantastiske orgelet i Fartein Valen er det her bare å kjenne sin besøkelsestid! Bare se her:

Fjerde sats: Slått på målstreken?
Som nevnt i klippet over har nok Scott allerede sett at dette ikke går veien. I denne satsen kan man tenke seg at denne tanken får mer og mer rotfeste, mens motet og optimismen i takt dør ut. Etter en drømmende start på, hvor ekspedisjonen kanskje drømmer om en hjemkomst til det til sammenligning varme og ikke minst hjemlige England, tar musikken stadig dystrere vendinger. Scott klarte som kjent aldri å slå Amundsen og måtte gjøre vendereis med begrensede ressurser. Vi aner hvor dette bærer for de britiske polfarerne.

Femte sats
I do not regret this journey; we took risks, we knew we took them, things have come out against us, therefore we have no cause for complaint.

Dette er teksten som introduserer siste sats av symfonien. Det er et sitat fra Scotts egen dagbok, skrevet på vei tilbake etter han skjønte at han ikke kom til å overleve. I denne ene setningen er hele satsen oppsummert. En slagen mann, slått av et ugjestmildt landskap så godt som ingen hadde forsøkt å temme og av rivalen Amundsen. Et nederlag som til slutt også krevde livet hans. Til slutt hører vi kun solo sopran og den antarktiske vinden, underbygd av lett buldrende pauker, før også stemmen dør bort og kun vinden er igjen, i det livet til Scott omsider ebber ut.

Hva blir din historie?
Nå har du fått litt av mine inntrykk etter å ha hørt denne symfonien. Men hva med dine egne? Torsdag 19.11 kl 19.30 inviterer Stavanger Symfoniorkester deg til å lage din egen historie og oppleve denne fantastiske musikken sammen med resten av publikum i Fartein Valen. Klassisk musikk handler ikke om å kjenne musikken eller å være musiker selv. Det handler om opplevelser og det å utfordre din egen fantasi. Gled deg til en uforglemmelig opplevelse!

Innlegget Filmkonsertens oppfølger: Vi tar en kikk på Sinfonia Antartica dukket først opp på Allegretto.

Kveldens dirigent er Nick Davies som har meget god erfaring med å dirigere filmmusikk. Han er for mange også kjent fra Nobelkonsertene, hvor han tradisjonelt sett har vært dirigent for Kringkastingsorkesteret.

Konferansier for konsertene er Ida Elise Broch, kjent fra filmer som Switch, Mannen som elsket Yngve og TV-serien Lillyhammer.

Som oppvarming til konserten skal vi nå se litt nærmere på noe av det vi har i vente denne novemberkvelden:

Thor (Patrick Doyle):

I 2011 kom første film om Marvel-superhelten Thor. Filmen ble regissert av Kenneth Branagh og musikken er signert av Patrick Doyle. Skotske Doyle er ikke fremmed for storfilmer og har også skrevet musikk til Pixar-filmen Brave, Harry Potter og Ildbegeret og mange andre kjente filmer.

I Thor får vi høre både heroiske temaer og mer tilbakeholdne melodier. Under kveldens konsert får vi høre to stykker fra filmen. Sons of Odin er første stykke ut og her får vi høre «heltetemaet» til Thor. Et tema som oftest spilt av unisone horn og som reflekterer den heroiske og modige siden av Thor, krigeren fra Åsgard som går i krig for å holde freden i De syv rikene.

Neste stykke slår sammen de to siste sporene på albumet. Can You See Jane er basert rundt det andre temaet for Thor. Dette er et mer fleksibelt tema og brukes både til å representere Thor som arveprins etter Odin, hans lojalitet til familien og hans mer samvittighetsfulle side som vokser frem i filmen, ikke minst etter han blir forvist til Jorden der møter og får et godt øye til astronomen Jane Foster, spilt av Natalie Portman. I Can You See Jane er temaet brukt på en melankolsk og nedstemt måte, hvor Thor befinner seg tilbake i Åsgard, adskilt fra Jane. I From Earth to Asgard slippes orkesteret løs der musikken akkompagnerer Odin (spilt av selveste Anthony Hopkins) hvor han i starten av filmen forteller om historien mellom Jorden og Åsgard. Musikken øker i styrke, mens flere og flere instrumenter kommer inn før vi rundt 1:26 i stykket for første gang ser Åsgard i all sin prakt, noe musikken heller ikke legger skjul på.

Moonraker (John Barry):
James Bond-filmen Moonraker fra 1979 er kanskje ikke kjent for å være Bond-filmen som holder høyest kvalitet. Et hastverksprosjekt som dukket opp som en reaksjon på sci-fi filmenes plutselige suksess, med en noe småflau film som resultat.  John Barrys musikk til Bond-franchisen har alltid stått høyt i kurs hos filmmusikk-kjennere verden over og den er det derimot ikke noe å utsette på i Moonraker. Tittellåten ble opprinnelig sunget av Shirley Bassey, mens i Stavanger Konserthus denne kvelden er det Ingrid Kjosavik som skal takle låten. Vi gleder oss!

Ingrid Kjosavik fremfører «Moonraker» under konserten 13.11 Foto: ingridkjosavik.no

Battle Beyond the Stars (James Horner):
Filmen kom ut i 1980 og er en real B-film, produsert av selve B-film-kongen Roger Corman. Fra et filmmusikk-standpunkt er det to ting som gjør denne sci fi-filmen spesiell: Det var under produksjonen av denne at James Horner og James Cameron først ble kjent, og det er den første filmen hvor James Horner viser sine kunster i sci fi-sjangeren.

Horner var på denne tiden en relativt ukjent komponist som jobbet flittig og iherdig for å få endene til å møtes. Corman gjorde alt på billigste måte og Horner endte ofte opp med å jobbe gratis slik at han fikk råd til å betale musikerne han leide inn.

Battle Beyond the Stars viser mange av karaktertrekkene som senere skulle definere Horners penselstrøk. Her får vi komplekse og vriene horn – og trompetstemmer med fanfare-lignende partier og hint av ideer han senere videreutviklet i Star Trek II: The Wrath of Khan to år senere. Spesielt hornstemmene er typisk Horner og han var gjennom hele sin karriere kjent for sine krevende hornstemmer.

James Horner (nr 2 fra høyre i nedre rekke) med hornseksjonen under under sitt besøk hos Stavanger Symfoniorkester i mai 2015. Foto: Emile Ashley

Independence Day (David Arnold):
I 1996 kom science fiction-filmen Independence Day, regissert av Roland Emmerich og med blant andre Jeff Goldblum og Will Smith i hovedrollene. I filmen blir Jorden invadert av ondsinnede romvesener som ved hjelp av store tallerkenformede romskip som de plasserer over verdens storbyer, legger verden øde. Dette kan selvfølgelig ikke USA stå stille og se på, og det er dermed duket for over the top USA-patriotisme og adrenalinfylt action filmen gjennom.

Filmen er en publikumsfavoritt og mye av årsaken tror jeg er at den rett og slett ikke tar seg selv for alvorlig, men går inn for å levere to timer med popcorn-knasende underholdning. Musikken går i samme spor og er skrevet av britiske David Arnold. Dette var et av hans aller første store filmer og musikken her er gjennomgående symfonisk med sterke gjenkjennbare temaer.

Med utgangspunkt i klippet under, hentet fra Hollywood in Vienna i 2013, skal jeg trekke fram hovedtemaene i musikken. (Fortsetter under videovinduet)

Stykket er hentet fra filmens rulletekst og starter rett på hovedtemaet. Patriotisk og oppløftende i introduksjonen og i oppbygningen mot neste del kan man tenke seg at dette skal representere det amerikanske samfunnet før invasjonen. Et fritt, fredelig og fremadrettet samfunn. Rundt 1:30 ut i stykket skifter stemningen brått til temaet for romvesnene. Horn og trompeter blir pushet til topps i sine registre, mens det harmoniske og fredelige må gi plass til dissonante toner før det hele fortsetter med «symfonisk aggresjon» hvor messing og slagverk er spesielt tydelig. Neste tema får vi rundt 2:45 hvor stykket tar en vending mot det mer adrenalinfylte, typisk brukt under luftkampscenene. Til slutt, rundt 3:20 kommer vi tilbake til hovedtemaet som vi åpnet med, men nå arrangert som en patriotisk marsj i det den amerikanske presidenten og militæret setter ut for å knuse de fiendtlige romvesnene. Finalen er, i likhet med filmen, veldig over the top og sparer overhodet ikke på kruttet. Etter å ha sett Stavanger Symfoniorkester levere tidenes kraftsalve i form av Avatar under James Horner-konserten i mai, skal det bli gøy å høre hvordan dette vil låte!

E.T. (John Williams)
Steven Spielbergs mesterverk av en familiefilm fra 1982 er omtrent like populær i dag som da den først kom ut for nå 32 år siden. Filmen om det bortkomne romvesenet er et godt eksempel på hvordan storfilmer ikke er avhengige av enorme eksplosjoner og endeløse dataanimerte effekter for å overbevise.

John Williams har skrevet musikken til så godt som alle Steven Spielbergs filmer (et nylig unntak er Bridge of Spies hvor Williams var opptatt med Star Wars: The Force Awakens i tillegg til helseproblemer), og E.T. er et av de mest kjente partiturene fra dette samarbeidet. Det er også en av filmene John Williams selv er mest stolt over.

Musikken er også fast inventar på praktisk talt alle John Williams-konserter og under filmkonserten i november får vi oppleve stykket «E.T. Flying Theme». Et luftig og svevende stykke med en enorm avslutning. Det er egentlig ikke noe annet å si enn at dette bør oppleves. Her er et klipp hvor komponisten selv dirigerer stykket:

Man of Steel (Hans Zimmer)
Å skulle redefinere den musikalske identiteten til Supermann gir virkelig en ny mening til begrepet å hoppe etter Wirkola. John Williams’ ikoniske Supermann-tema har siden 1978 vært meislet i den kulturelle hukommelsen til millioner av mennesker verden over. Det var derfor ingen liten oppgave Hans Zimmer hadde foran seg da han sa ja til å komme opp med musikken til reboot-filmen Man of Steel fra 2013.

Zimmer valgte klokt nok å ikke satse på noen etteraping av Williams. Her måtte det noe nytt til, noe som gikk i en helt annen retning. Hans Zimmer er en mann som ofte bruker store ord om musikk han er i ferd med å skrive og det er ikke alltid realiteten og markedsføringen stemmer helt overens. Man of Steel skiller seg helt klart fra Williams’ Supermann, men noen revolusjonerende musikk sammenlignet med Zimmers output ellers, er det ikke.

Et veldig kult konsept Zimmer kom opp med var å bruke trommer som et tegn på Supermanns fysiske styrke. Han satte like greit sammen en trommesirkel med 12 trommeslagere som hamret i vei på rytmiske ideer Zimmer hadde kommet opp med, før han etterhvert også åpnet for mer improvisasjon.

Samtidig gjorde han noen drastiske instrumentvalg. Trompeter ble kastet ut da han var redd for at det skulle knyttes for sterkt til Williams’ musikk. Horn ble beholdt (kanskje det mest brukt instrumentet i Zimmers arsenal, noe som i mine øyne gjorde at utsagnet om «revolusjonerende musikk» ikke stemte helt), og han beholdt også en liten strykerseksjon. Et annet interessant valg var å bruke pedal-steel gitaren, som skulle representere Clark Kents mer jordnære oppvekst på jordene i Iowa.

Sluttresultatet er i kjent Zimmer stil bombastisk, med kraftig slagverk og en god blanding mellom synth-instrumenter og ekte musikere. Stilfullt og godt utført, om enn kanskje ikke like revolusjonerende som han skulle ha det til. Her er et par intervjuer med Zimmer som gir et innblikk i hvordan musikken til Man of Steel ble til.

Innlegget En forsmak på Stavanger Symfoniorkesters filmkonsert 13.11 dukket først opp på Allegretto.

Med utgangspunkt i danske Carl Nielsens Helios overtyre starter vi behagelig med solens vandring over himmelen der den stiger i øst og går ned i vest over det varme Egeerhavet. Nielsen skrev stykket mens han bodde i Athen i 1902 og skrev det han kalte en hyllest til solen.

Solnedgang over Egeerhavet.

I Einojuhani Rautavaaras cellokonsert nr 2 fra 2012 beveger vi oss mer over i det abstrakte knyttet til begrepene horisont og higen, under kveldens konsert fremført av cellist Marko Ylönen.

Sist på programmet er engelske Ralph Vaughn Williams’ fantastiske Sinfonia Antartica fra 1952. Symfonien er basert på musikalske ideer fra Williams’ filmmusikk fra Scott in the Antarctic, en film fra 1947 som handlet om Robert Falcon Scotts feilslåtte ekspedisjon for å komme frem til Sørpolen før Roald Amundsen. Williams var fornøyd med musikken sin og valgte derfor å spinne videre på ideene. Med tydelige filmatiske trekk og en fascinerende oppbygning gjennom det iskalde landskapet er dette virkelig et av høstens høydepunkter. Sopranen Paula Sides er også med og setter stemningen i dette verket.

Følg med for en nærmere gjennomgang av Sinfonia Antartica når konserten nærmer seg!

Dirigent: Richard Farnes

Tid og sted: torsdag 19.11 kl 19.30, Stavanger Konserthus.  Klikk her for å kjøpe billetter (Billettportalen.no)

Innlegget 19.11: Fra varmen i Egeerhavet til Antarktis’ isøde dukket først opp på Allegretto.

Etter en fantastisk filmmusikkonsert med selveste James Horner i mai, er det nå duket for et nytt dypdykk inn i filmens verden, denne gang dirigert av den kjente dirigenten Nick Davies. Denne gangen får vi oppleve musikk fra flere kjente komponister og filmer, hvor aller har en ting til felles: Utforske de ytre grenser av universet.

James Horner dirigerer Stavanger Symfoniorkester i mai 2015. Foto: Emile Ashley

Her vil det være musikk for en hver smak, hvor vi får oppleve de heroiske og tordnende temaene fra superheltfilmen Thor, en romveseninvasjon av de sjeldne i Independence Day og kraftfull actionmusikk fra Hans Zimmers maskuline og episke Man of Steel, for å nevne noen ytterst få av mange høydepunkter dere kan se frem til denne kvelden. Vi vil i en senere artikkel gå nærmere inn på noen av stykkene publikum kan glede seg til under konserten.

Mange ser nok eksamensspøkelset i horisonten i disse tider for ikke å nevne juleforberedelser i fleng. Hva med å koble av et par timer en fredags kveld i november og la 85 talentfulle musikere ta deg med til Åsgard, Krypton og en galakse langt, langt borte? Du vil ikke angre!

Tid og sted: Stavanger Konserthus, fredag 13.11 kl 19.30. Klikk her for å kjøpe billetter (Billettportalen.no)

Innlegget 13.11: Med Stavanger Symfoniorkester til Universets yttergrenser dukket først opp på Allegretto.