Filmkonsert: The Sequel Som enhver Hollywood-film med respekt for seg selv, blir det en oppfølger til forrige ukes filmkonsert (se egen artikkel). Dette kommer i form av konserten med tittelen «Horisonter» førstkommende torsdag. Da er det duket for blant annet Ralph Vaughan Williams’ Sinfonia Antartica, fra 1952. Dette er basert på musikk fra filmen Scott of the Antarctic fra 1947, som handler om Robert Falcon Scott og hans feilslåtte ekspedisjon med skipet Terra Nova, hvor han forsøkte å nå Sydpolen før Roald Amundsen. Scott måtte til slutt se seg slått av Amundsen og døde på vei tilbake til skipet, som følge av blant annet flere dårlige beslutninger både av Scott og mannskapet som ble igjen på skipet for å vente på ham og følget hans. Robert Falcon Scott (stående i midten) og hans reisefølge, på Sydpolen 18. januar 1912. Ralph Vaughan Williams likte godt musikken han skrev og tok like greit og videreutviklet musikken til en fullblods symfoni. Tematikken er den samme, men nå med musikken som hovedformidler av historien. Du som publikumer kan dermed under torsdagens konsert dykke inn i denne historien med egne bilder og assosiasjoner, mens Stavanger Symfoniorkester kyndig leder vei over kontinentet, under ledelse av dirigent Richard Farnes. Konserten torsdag 19.11 ledes av dirigent Richard Farnes. -Klassisk musikk og filmmusikk er i grunn veldig likt. Forskjellen er at i den klassiske musikken lager du bildene selv Dette sa dirigent Nick Davies under et intervju med Allegretto før filmkonserten han dirigerte 13.11. Og han har et kjempepoeng! På en klassisk konsert er det opp til oss som publikum å lage bildene i historien som fortelles. Vi drar med oss våre egne erfaringer og assosiasjoner, og resutatet er gjerne over 1000 vidt forskjellige musikalske reiser blant alle i publikum, selv om musikken er den samme. Nick Davies dirigerte filmkonserten med Stavanger Symfoniorkester 13.11 Sinfonia Antartica setter allerede i tittelen an tonen for reisen vi skal ut på, men etter å ha satt seil er det opptil deg å lage din egen løype over polisen. Verket Sinfonia Antartica: Første sats Symfonien krever en stor besetning, med fullt orkester, orgel, vindmaskin, kor og solo sopran. De siste 10-15 årene har det vært en trend i filmmusikken å gjerne ha kvinnelig vokal som en del av fargepaletten, men her har altså Vaughan Williams benyttet seg av dette et halvt århundre før det virkelig ble populært. Under kveldens konsert er det sangerinnen Symfonien består av fem satser. I tillegg hører det til en kort innledningstekst til hver sats, som en introduksjon til hva satsen omhandler. Åpningssatsen er majestetisk og storslått, men samtidig med en sterk følelse av mystikk mellom de grandiose partiene, noe fremmed og ikke minst en underliggende fare, i form av det ugjestmilde klimaet. Kanskje kan man se for seg de siste timene av en seilas inn mot kysten av Antarktis. Kombinasjonen solo vokal og vindmaskin setter også an tonen for den ensomheten polfarerne må ha følt på, der de vandret praktisk talt alene i isødet. Sopranen Paula Sides synger under Sinfonia Antartica Andre sats: På vei mot målet Andre sats av symfonien er «lettere» og mer optimistisk, kanskje inspirert av den spenningen og optimismen Scott og kompanjongene følte ved ankomst og der de satte av gårde, i god tro om å kunne klare målet sitt. Borte er undertonen av fare og hint om den dystre skjebnen som var i vente, men det er fortsatt en følelse av at man er i fremmed og ukjent territorium… Tredje sats: Landskap Denne satsen omhandler det antarktiske landskapet, med den bitende kulden, is, fjell og vind. Musikken legger heller ikke skjul på de farene og utfordringene dette landskapet byr på, med beskrivelser om fallende isblokker med mer. For de som savnet Interstellar under filmkonserten 13.11, og dets karakteristiske lydbilde med orgel, er det bare å glede seg! De siste tre minuttene får virkelig orgelet boltre seg og med det fantastiske orgelet i Fartein Valen er det her bare å kjenne sin besøkelsestid! Bare se her: Fjerde sats: Slått på målstreken? Som nevnt i klippet over har nok Scott allerede sett at dette ikke går veien. I denne satsen kan man tenke seg at denne tanken får mer og mer rotfeste, mens motet og optimismen i takt dør ut. Etter en drømmende start på, hvor ekspedisjonen kanskje drømmer om en hjemkomst til det til sammenligning varme og ikke minst hjemlige England, tar musikken stadig dystrere vendinger. Scott klarte som kjent aldri å slå Amundsen og måtte gjøre vendereis med begrensede ressurser. Vi aner hvor dette bærer for de britiske polfarerne. Femte sats I do not regret this journey; we took risks, we knew we took them, things have come out against us, therefore we have no cause for complaint. Dette er teksten som introduserer siste sats av symfonien. Det er et sitat fra Scotts egen dagbok, skrevet på vei tilbake etter han skjønte at han ikke kom til å overleve. I denne ene setningen er hele satsen oppsummert. En slagen mann, slått av et ugjestmildt landskap så godt som ingen hadde forsøkt å temme og av rivalen Amundsen. Et nederlag som til slutt også krevde livet hans. Til slutt hører vi kun solo sopran og den antarktiske vinden, underbygd av lett buldrende pauker, før også stemmen dør bort og kun vinden er igjen, i det livet til Scott omsider ebber ut. Hva blir din historie? Nå har du fått litt av mine inntrykk etter å ha hørt denne symfonien. Men hva med dine egne? Torsdag 19.11 kl 19.30 inviterer Stavanger Symfoniorkester deg til å lage din egen historie og oppleve denne fantastiske musikken sammen med resten av publikum i Fartein Valen. Klassisk musikk handler ikke om å kjenne musikken eller å være musiker selv. Det handler om opplevelser og det å utfordre din egen fantasi. Gled deg til en uforglemmelig opplevelse!
