13.11 braker det løs med nok en filmkonsert med Stavanger Symfoniorkester i Stavanger Konserthus. Vi har tidligere skrevet om kveldens røde tråd: Universets ytre grenser. Det blir variert musikk fra universets fjerneste avkroker til det mer jordnære, men ikke mindre grensesprengende. Kveldens dirigent er Nick Davies som har meget god erfaring med å dirigere filmmusikk. Han er for mange også kjent fra Nobelkonsertene, hvor han tradisjonelt sett har vært dirigent for Kringkastingsorkesteret. Konferansier for konsertene er Ida Elise Broch, kjent fra filmer som Switch, Mannen som elsket Yngve og TV-serien Lillyhammer. Som oppvarming til konserten skal vi nå se litt nærmere på noe av det vi har i vente denne novemberkvelden: Thor (Patrick Doyle): I 2011 kom første film om Marvel-superhelten Thor. Filmen ble regissert av Kenneth Branagh og musikken er signert av Patrick Doyle. Skotske Doyle er ikke fremmed for storfilmer og har også skrevet musikk til Pixar-filmen Brave, Harry Potter og Ildbegeret og mange andre kjente filmer. I Thor får vi høre både heroiske temaer og mer tilbakeholdne melodier. Under kveldens konsert får vi høre to stykker fra filmen. Sons of Odin er første stykke ut og her får vi høre «heltetemaet» til Thor. Et tema som oftest spilt av unisone horn og som reflekterer den heroiske og modige siden av Thor, krigeren fra Åsgard som går i krig for å holde freden i De syv rikene. Neste stykke slår sammen de to siste sporene på albumet. Can You See Jane er basert rundt det andre temaet for Thor. Dette er et mer fleksibelt tema og brukes både til å representere Thor som arveprins etter Odin, hans lojalitet til familien og hans mer samvittighetsfulle side som vokser frem i filmen, ikke minst etter han blir forvist til Jorden der møter og får et godt øye til astronomen Jane Foster, spilt av Natalie Portman. I Can You See Jane er temaet brukt på en melankolsk og nedstemt måte, hvor Thor befinner seg tilbake i Åsgard, adskilt fra Jane. I From Earth to Asgard slippes orkesteret løs der musikken akkompagnerer Odin (spilt av selveste Anthony Hopkins) hvor han i starten av filmen forteller om historien mellom Jorden og Åsgard. Musikken øker i styrke, mens flere og flere instrumenter kommer inn før vi rundt 1:26 i stykket for første gang ser Åsgard i all sin prakt, noe musikken heller ikke legger skjul på. Moonraker (John Barry): James Bond-filmen Moonraker fra 1979 er kanskje ikke kjent for å være Bond-filmen som holder høyest kvalitet. Et hastverksprosjekt som dukket opp som en reaksjon på sci-fi filmenes plutselige suksess, med en noe småflau film som resultat. John Barrys musikk til Bond-franchisen har alltid stått høyt i kurs hos filmmusikk-kjennere verden over og den er det derimot ikke noe å utsette på i Moonraker. Tittellåten ble opprinnelig sunget av Shirley Bassey, mens i Stavanger Konserthus denne kvelden er det Ingrid Kjosavik som skal takle låten. Vi gleder oss! Ingrid Kjosavik fremfører «Moonraker» under konserten 13.11 Foto: ingridkjosavik.no Battle Beyond the Stars (James Horner): Filmen kom ut i 1980 og er en real B-film, produsert av selve B-film-kongen Roger Corman. Fra et filmmusikk-standpunkt er det to ting som gjør denne sci fi-filmen spesiell: Det var under produksjonen av denne at James Horner og James Cameron først ble kjent, og det er den første filmen hvor James Horner viser sine kunster i sci fi-sjangeren. Horner var på denne tiden en relativt ukjent komponist som jobbet flittig og iherdig for å få endene til å møtes. Corman gjorde alt på billigste måte og Horner endte ofte opp med å jobbe gratis slik at han fikk råd til å betale musikerne han leide inn. Battle Beyond the Stars viser mange av karaktertrekkene som senere skulle definere Horners penselstrøk. Her får vi komplekse og vriene horn – og trompetstemmer med fanfare-lignende partier og hint av ideer han senere videreutviklet i Star Trek II: The Wrath of Khan to år senere. Spesielt hornstemmene er typisk Horner og han var gjennom hele sin karriere kjent for sine krevende hornstemmer. James Horner (nr 2 fra høyre i nedre rekke) med hornseksjonen under under sitt besøk hos Stavanger Symfoniorkester i mai 2015. Foto: Emile Ashley Independence Day (David Arnold): I 1996 kom science fiction-filmen Independence Day, regissert av Roland Emmerich og med blant andre Jeff Goldblum og Will Smith i hovedrollene. I filmen blir Jorden invadert av ondsinnede romvesener som ved hjelp av store tallerkenformede romskip som de plasserer over verdens storbyer, legger verden øde. Dette kan selvfølgelig ikke USA stå stille og se på, og det er dermed duket for over the top USA-patriotisme og adrenalinfylt action filmen gjennom. Filmen er en publikumsfavoritt og mye av årsaken tror jeg er at den rett og slett ikke tar seg selv for alvorlig, men går inn for å levere to timer med popcorn-knasende underholdning. Musikken går i samme spor og er skrevet av britiske David Arnold. Dette var et av hans aller første store filmer og musikken her er gjennomgående symfonisk med sterke gjenkjennbare temaer. Med utgangspunkt i klippet under, hentet fra Hollywood in Vienna i 2013, skal jeg trekke fram hovedtemaene i musikken. (Fortsetter under videovinduet) Stykket er hentet fra filmens rulletekst og starter rett på hovedtemaet. Patriotisk og oppløftende i introduksjonen og i oppbygningen mot neste del kan man tenke seg at dette skal representere det amerikanske samfunnet før invasjonen. Et fritt, fredelig og fremadrettet samfunn. Rundt 1:30 ut i stykket skifter stemningen brått til temaet for romvesnene. Horn og trompeter blir pushet til topps i sine registre, mens det harmoniske og fredelige må gi plass til dissonante toner før det hele fortsetter med «symfonisk aggresjon» hvor messing og slagverk er spesielt tydelig. Neste tema får vi rundt 2:45 hvor stykket tar en vending mot det mer adrenalinfylte, typisk brukt under luftkampscenene. Til slutt, rundt 3:20 kommer vi tilbake til hovedtemaet som vi åpnet med, men nå arrangert som en patriotisk marsj i det den amerikanske presidenten og militæret setter ut for å knuse de fiendtlige romvesnene. Finalen er, i likhet med filmen, veldig over the top og sparer overhodet ikke på kruttet. Etter å ha sett Stavanger Symfoniorkester levere tidenes kraftsalve i form av Avatar under James Horner-konserten i mai, skal det bli gøy å høre hvordan dette vil låte! E.T. (John Williams) Steven Spielbergs mesterverk av en familiefilm fra 1982 er omtrent like populær i dag som da den først kom ut for nå 32 år siden. Filmen om det bortkomne romvesenet er et godt eksempel på hvordan storfilmer ikke er avhengige av enorme eksplosjoner og endeløse dataanimerte effekter for å overbevise. John Williams har skrevet musikken til så godt som alle Steven Spielbergs filmer (et nylig unntak er Bridge of Spies hvor Williams var opptatt med Star Wars: The Force Awakens i tillegg til helseproblemer), og E.T. er et av de mest kjente partiturene fra dette samarbeidet. Det er også en av filmene John Williams selv er mest stolt over. Musikken er også fast inventar på praktisk talt alle John Williams-konserter og under filmkonserten i november får vi oppleve stykket «E.T. Flying Theme». Et luftig og svevende stykke med en enorm avslutning. Det er egentlig ikke noe annet å si enn at dette bør oppleves. Her er et klipp hvor komponisten selv dirigerer stykket: Man of Steel (Hans Zimmer) Å skulle redefinere den musikalske identiteten til Supermann gir virkelig en ny mening til begrepet å hoppe etter Wirkola. John Williams’ ikoniske Supermann-tema har siden 1978 vært meislet i den kulturelle hukommelsen til millioner av mennesker verden over. Det var derfor ingen liten oppgave Hans Zimmer hadde foran seg da han sa ja til å komme opp med musikken til reboot-filmen Man of Steel fra 2013. Zimmer valgte klokt nok å ikke satse på noen etteraping av Williams. Her måtte det noe nytt til, noe som gikk i en helt annen retning. Hans Zimmer er en mann som ofte bruker store ord om musikk han er i ferd med å skrive og det er ikke alltid realiteten og markedsføringen stemmer helt overens. Man of Steel skiller seg helt klart fra Williams’ Supermann, men noen revolusjonerende musikk sammenlignet med Zimmers output ellers, er det ikke. Et veldig kult konsept Zimmer kom opp med var å bruke trommer som et tegn på Supermanns fysiske styrke. Han satte like greit sammen en trommesirkel med 12 trommeslagere som hamret i vei på rytmiske ideer Zimmer hadde kommet opp med, før han etterhvert også åpnet for mer improvisasjon. Samtidig gjorde han noen drastiske instrumentvalg. Trompeter ble kastet ut da han var redd for at det skulle knyttes for sterkt til Williams’ musikk. Horn ble beholdt (kanskje det mest brukt instrumentet i Zimmers arsenal, noe som i mine øyne gjorde at utsagnet om «revolusjonerende musikk» ikke stemte helt), og han beholdt også en liten strykerseksjon. Et annet interessant valg var å bruke pedal-steel gitaren, som skulle representere Clark Kents mer jordnære oppvekst på jordene i Iowa. Sluttresultatet er i kjent Zimmer stil bombastisk, med kraftig slagverk og en god blanding mellom synth-instrumenter og ekte musikere. Stilfullt og godt utført, om enn kanskje ikke like revolusjonerende som han skulle ha det til. Her er et par intervjuer med Zimmer som gir et innblikk i hvordan musikken til Man of Steel ble til.
