Musikken er inspirert av noir-sjangeren, hvor TV-serier som Wallander, Broen og Forbrytelsen er gode eksempler. I likhet med de amerikanske filmene fra 40 – og 50-tallet er også nordiske noir-filmer og serier preget av hardbarkede kriminalfortellinger, dystre skjebner, moralsk tvedydighet og protagonister som sjelden kan kalles uselvisk gode. I tillegg kommer en god dose samfunnskritikk og en skildring av det nordiske sosialdemokratiske samfunnet med få forskjeller og en fredfullhet,men som under overflaten har flere mørke og uhyggelige sider som ikke tåler dagslys.

Nyskrevet musikk fra kjente komponister

For å finne den musikalske kjernen i denne sjangeren har Mari Samuelsen fått med seg komponister som Johan Söderqvist («Broen»,» Kon Tiki», «Kongens Nei»), Olafur Arnalds, Uno Helmersson og Frans Bak («Forbrytelsen»). Foruten Mari selv på fiolin bidrar også broren Håkon på cello, og Trondheimssolistene.

Neste uke vil vi gå mer i dybden på albumet. Førsteinntrykket er meget bra, med åpningssporet «Timelapse» av Helmersson som en ypperlig åpning og invitasjon inn i en fascinerende og forlokkende verden. Det er tydelig at Mari har forsøkt å finne en helt annen retning enn albumet «Pas de Deux» fra 2015, hvor James Horner skrev en dobbelkonsert for henne og broren, og dette har hun gjort lurt i. Lydbildet er mer intimt og budskapet er nytt og spennende.

Lørdag er Mari gjest hos Lindmo på NRK. Og torsdag 21. september spiller hun på Yellow Lounge i Jakob kirke. Allegretto kommer tilbake med mer.
Albumet er tilgjengelig på iTunes, Spotify, Tidal og i butikk.

Innlegget Ukens album: Nordic Noir dukket først opp på Allegretto.

Når kyllingbonden Mrs. Tweady og hennes smått uhyggelige ektemann bestemmer seg for å ta knekken på alle hønene på gården for å selge kyllingpai, bestemmer hønene – med hanen Rocky (Mel Gibson) i spissen – seg for å rømme gården på spektakulært vis.

Musikalsk radarpar

Musikken er signert John Powell og Harry Gregson-Williams, som rundt 2000 hadde begynt å få godt fotfeste i Hollywood. Den er tematisk og over-the-top og tar seg selv akkurat like lite seriøst som filmen selv.

Harry Gregson-Williams

John Powell

Filmen og musikken parodierer flere aspekter av klassikeren The Great Escape. Bare hør Main Titles som er en helt klar parodi på Elmer Bernsteins The Great Escape March.

Med orkester akkompagnert av både kazoo og plystring er dette et album som er vel verdt å ta en titt på. Høydepunkter er åpningssekvensen og montasjesekvensen Building The Crate.

Innlegget Soundtrack-fredag: Chicken Run (2000) dukket først opp på Allegretto.

Samarbeidet mellom Jerry Goldsmith og regissør Joe Dante ga oss «Gremlins», «Explorers», «Matinee» og mange andre soundtracks. Det siste de laget sammen før Jerry Goldsmith døde var «Looney Tunes: Back in Action».

Musikken er stappfull av musikalske referanser til gamle Looney Tunes-spor, men også til Jerry Goldsmiths egen musikk. Vi anbefaler spesielt sporet «Car Trouble» som demonstrerer Goldsmith sin evne til å skrive fengende actionmusikk.

Innlegget Soundtrack-fredag: Looney Tunes Back in Action dukket først opp på Allegretto.

Filmen omhandler Cristero-krigen i Mexico som pågikk i perioden 1926-1929, en borgerkrig som ble utløst av strenge anti-religiøse og spesielt anti-katolske tiltak fra myndighetenes side. En gruppe mennesker tok til våpen for sin rett til å utøve sin religion. I filmen fremstilles Cristero-krigerne i et veldig positivt lys, mens myndighetene nesten utelukkende fremstilles negativt. Dette fikk filmen sterk kritikk for. Sammen med en rotete fremstilling og litt svakt fortalt historie ble den aldri en stor suksess.

Derimot er musikken et av filmens sterke sider. James Horner tillot seg sent i karrieren å ta på seg flere mindre prosjekter. Personlig ble han aldri spesielt motivert av å skrive musikk for store blockbustere – selv om det ikke manglet på tilbud. De store budsjettene i dagens storfilmer har også medført at istedet for å forholde seg til regissør og en eller to produsenter, må komponister i dag forholde seg til kanskje så mange som 10-11 personer. Med så mange sterke meninger blir komposisjonsprosessen mer politiske enn kunsterisk. Horner ga tydelig uttrykk for at dette var et system han mislikte. Med en rekke store kommersielle suksesser på merittlisten hadde han også en solid økonomi og kunne derfor velge mindre og, for ham, mer interessante prosjekter fra et kunstnerisk perspektiv.

Musikk med klassisk forankring

I For Greater Glory serverer han derfor et mesterlig lydspor som er spekket med Horners signaturtrekk. Filmen er satt i Mexico og Horner hentet derfor frem spansk gitar og hans ofte brukte japanske shakuhachi. Sistnevnte er selvfølgelig helt feil geografisk, men er med på å fargelegge musikken på en smakfull måte, noe han også gjorde i Zorro-filmene.

James Horner dirigerer orkesteret i Abbey Road Studio i London under innspillingen av musikken til For Greater Glory

Filmen åpner med vokal av den meget talentfulle Clara Sanabras. Hennes bakgrunn fra Barcelona og en sterk, bærende stemme, gir musikken en menneskelig såvel som kraftfull start. Stemmen hennes er et av de bærende elementene i musikken. Vokal både med og uten tekst dukker opp i alt fra intime og rørende strofer til dramatiske og voldsomme scener.

James Horner diskuterer et av stykkene med solist Clara Sanabras. Foto: Sylvia Wells

Dette er klassisk filmmusikk av høyeste klasse. Det er storslått, sterkt og skyr ikke vekk fra å røske i følelsene til lytteren, i kontrast til mye av dagens filmmusikk som virker redd for å i det hele tatt forsøke å påvirke følelsene. Hele albumet er spekket med fantastiske musikkstykker, men for en oppsummering er siste stykke, som går over rulleteksten, en oppsummering av både de tematiske ideene fra filmen og det store emosjonelle spennet i musikken.

Innlegget Soundtrack-fredag: For Greater Glory (James Horner) dukket først opp på Allegretto.

Danny Elfman

Sporet Main Titles åpner ballet og er en fabelaktig suite av temaene i filmen. Det drivende cello-motivet som dukker opp i de første sekundene av stykket gir ikke bare assosiasjoner til kravlende edderkopper, men skapte også betydelig frustrasjon for cellistene som uten øvingstid måtte spille dette på opptakene.

Spider-Man har, ikke overraskende, det mest heroiske temaet i filmen. Som oftest nydelig bragt frem av en overdrevet stor messingrekke, og både horn og trompeter får nok å jobbe med. Elfman har også slengt på en solid dose kor for å gjøre det hele enda mer grandiost. Musikalsk sett hjelper det musikken, men i filmen kan det sies å bli litt for mye av det gode  for en tenåring i kondomdrakt i storbyen.

Peter Parkers tema dukker opp på slutten av Main Titles. Ifølge Elfman er temaet en variasjon av Spider-Man temaet. Det dukker opp jevnlig gjennom filmen og skal gjenspeile Peters beskjedne og godhjertede personlighet.

Det siste store temaet er knyttet til The Green Goblin, det gale alter-egoet til forretningsmannen Norman Osborn. The Green Goblin oppstår etter en ulykke i laboratoriet til Osborn, og gjør ham både ekstremt sterk og sprøyte gal. Mer et motiv enn et tema. som nesten åler seg og sniker seg opp langs notespekteret med kromatiske steg. Kanskje ikke Elfmans mest minneverdige melodi, men utvilsomt skremmende. Det er også ikke minst effektivt i å underbygge den splittede, gale og uberegnelige skuespillerprestasjonen til Willem Dafoe.

Innlegget Ukens soundtrack: Spider-Man (2002) dukket først opp på Allegretto.

Regi var av Chris Columbus, kjent fra filmer som Alene Hjemme og Bicentennial Man. På musikksiden ble først James Horner spurt om å skrive musikken, men han var opptatt med Ron Howards A Beautiful Mind i tillegg til familieforpliktelser. Columbus hev seg rundt og spurte filmmusikkens Grand Old Man, John Williams, og fikk, heldigvis får vi si, et ja.

Det musikalske hovedtemaet i filmen er dedikert Harrys snøugle Hedvig. Dette temaet har gått inn i filmhistorien som et av de mest gjenkjennbare melodiene, og for Williams sin del føyer det seg inn i rekken av minneverdig musikk han har skrevet, i alt fra Star Wars, Indiana Jones og E.T. Hedwig’s Theme fungerer som et slags overordnet tema for hele den magiske verdenen som 11 år gamle Harry oppdager etter å ha bodd med sin mildt sagt ufine onkel og tante siden foreldrenes død ti år tidligere. Det gjenspeiler mye av den forbløffelsen og rett og slett magiske ferden Harry begir seg utpå når trollmannsverdenen og magiskolen Galtvort åpenbarer seg.

I tillegg til dette finner vi også flere andre sterke temaer, som Rumpeldunk-temaet, med fanfare-aktige trompeter som kan minne om noe av Williams’ musikk for OL opp gjennom tidene. Williams har også skrevet et nydelig «vennskapstema» som dukker opp gjennom filmen, og mest fremtredende i siste scene hvor temaet runder av filmen idet Galtvortekspressen drar mot London etter endt skoleår.

Innlegget Soundtrack-fredag: Harry Potter and the Philosopher’s Stone (2001) dukket først opp på Allegretto.

Den er skrevet av islandske Jóhann Jóhannsson og vant Golden Globe for beste musikk. Lydbildet er relativt tradisjonelt, men ofte sparsomt instrumentert. Pianoet er i fokus gjennom hele filmen og brukes både til å illustrere geniet Stephen Hawking og ektemannen som ser hvordan hans sykdom også får ringvirkninger for familien.

Jóhann Jóhannsson

Musikken har likheter til musikk av Alexandre Desplat og fra James Horners musikk til A Beautiful Mind, spesielt i spor som Cambridge, 1963 og Chalkboard.

Kanskje dette er det ideelle lydsporet under eksamenslesing i matematikk og realfag? Eller bare for å slappe av i parken etter en lang dag. Uansett, dette er smakfull og elegant musikk fra en av de mest spennende komponistene innen filmmusikk i dag.

Innlegget Soundtrack-fredag: The Theory of Everything dukket først opp på Allegretto.

Komponist John Williams ble faktisk Oscar-nominert for to verk for året 1977. Den ene er Star Wars, og den andre er Close Enouncters, eller Nærkontakt av Tredje Grad som den heter på norsk. Begge er verdt å studere, lytte til og nyte den dag i dag.

Close Encounters er et majestetisk, grandiost verk. Tidvis er det skremmende, med atonale deler inspirert av konsertmusikk fra 60-70-tallet, men det nå kjente fem-noters-motivet til romvesenene fungerer også som en slags vennlig, betryggende hilsen. Williams hadde visstnok over 100 kombinasjoner av fem noter som han spilte for Steven Spielberg før de ble enige om det berømte «signalet».

Det klare høydepunktet er den episke (i ordets rette forstand) finalen der alle motivene og temaene når et klimaks, og fem-noters-motivet får en skikkelig workout av messingblåserne.

Innlegget Soundtrack-fredag: Close Encounters of the Third Kind dukket først opp på Allegretto.

The Perfect Storm fra 2000 er filmen basert på den sanne historien om fiskerbåten Andrea Gail som med hele mannskapet forsvant under «den perfekte stormen» utenfor nordøst-kysten av USA i 1991. Filmen ble regissert av Wolfgang Petersen og i hovedrollene finner vi George Clooney og Mark Wahlberg som henholdsvis den erfarne kapteinen Billy Tyne som er fast bestemt på en siste fisketur før sesongen er over, og ferskingen ombord, Bobby Shatford.

Etter Titanic gjorde rent bord under de fleste prisutdelinger og slo alle kinorekorder da den ble lansert i 1997, surfet James Horner på en bølge av suksess. Han var derfor et ikke veldig overraskende valg for nok en film hvor fortapte mennesker til havs var tema. Musikken han komponerte er likevel av en helt annen fargepalett enn Titanic.

The Perfect Storm er tidvist ganske massivt og kan være voldsomt å høre helt gjennom fra start til slutt. I filmen måtte musikken konkurrere mot øredøvende lydeffekter og dette forklarer nok delvis hvorfor Horner ikke er redd for å åpne alle sluser, spesielt i sporet Coast Guard Rescue. Sporet er forøvrig er stappfult av Horners karakteristiske «penselstrøk» med frenetiske hornpartier, det fire noter lange «fare-motivet» som han stadig vendte tilbake til i sine filmer og slagverk med skarptromme og ambolt i spissen. Legg også merke til hvordan Horner selv i actionsekvensene (Small Victories, Coast Guard Rescue) likevel klarer å komponere velstrukturerte stykker, med klare linjer oggjennom orkestreringen og enkle isolerte melodiske ideer klarer å trigge bilder i hodet på lytteren.

Musikken lener seg mye på to tematiske ideer. Det første temaet dukker opp helt i starten av første spor, Coming Home from the Sea. Et varmt og følsomt tema som assosieres med mannskapet på Andrea Gail og familiene deres på land. Tema nummer to er et seks-noters tema som representerer havet. Selve strukturen på temaet med tre stigende noter etterfulgt av tre synkende, gir en følelse av å være på havet mens bølgende døsig vugger på en båt. Disse to temaene spilles ofte mot hverandre som en form for kontrapunkt og flettes inn og ut av musikken gjennom hele albumet. I tillegg kommer et røffere og oppstemt tema som dukker opp rundt 3:45 i første spor. Akkompagnert av elektrisk gitar og slagverk spiller horn og trompet en slags staccato fanfare som videre leder inn i de to hovedtemaene igjen. Igjen typisk for Horner å trekke inn andre instrumenter som ikke vanligvis er en del av et standard symfoniorkester.

Det er mye å glede seg over på dette albumet. Jeg vil likevel trekke frem åpningssporet, Let’s Go Boys, Small Victories og Coast Guard Rescue som høydepunktene.

Her er et lite intervju med Horner om filmen:

Innlegget Soundtrack-fredag: The Perfect Storm (James Horner, 2000) dukket først opp på Allegretto.

Regissør Nicholas Meyer fikk imidlertid øynene opp for en ung oppadkommende komponist som gradvis hadde gjort seg bemerket på en rekke B-filmer produsert av Roger Corman. Den talentfulle komponisten var ingen ringere enn James Horner, akademikeren som i det han fullførte sin doktorgrad gjorde helomvending og forlo akademia for å skrive musikk til film.

James Horner, her fra 1986 og innspillingen av Aliens

Horner var egentlig ganske uinteressert i Star Trek, men han så det karrieremessige potensialet ved å skrive musikken og takket ja. Resultatet er mildt sagt imponerende. Han velger konsekvent å unngå temaet fra TV-serien, med kun små hint av fanfaren til Alexander Courage enkelte steder.

Temaet Horner selv skrev vekker assosiasjoner til reiser på havet, vel så mye som verdensrommet. Det korte, men effektive motivet til Khan får ikke bare frem raseriet i karakteren, men demonstrerer også de vanskelige messingstemmene Horner var kjent for å skrive. Musikken holder ofte et høyt tempo og legg spesielt merke til hvordan Horner driver action-scenene fremover ved å flette de ulike temaene sammen slik at man til enhver tid vet hva som foregår. Dette er komposisjon for film av høyeste nivå og langt over snittet av dagens actionfilmer som stort sett tyr til enkle, pulsdrevne grep for å holde tempoet oppe.

Filmen er av mange regnet som den beste i Star Trek-franchisen og musikken regnes også som noe av det beste Horner skrev i løpet av sine over 30 år i Hollywood. Ikke verst av en 29-åring!

Innlegget Soundtrack-fredag: Star Trek II: The Wrath of Khan (1982) dukket først opp på Allegretto.