Siden forrige konsert har Håkon Samuelsen lagt opp musikerkarrieren og det er nå Mari Silje alene som står i bresjen for konserten. Dette er ikke den eneste endringen med årets konsert, som nå er lagt til Furnes kirke. Lørdag 15. desember spilles det to konserter, en kl 17.00 og en kl 20.00.

”Når jeg nå tar julekonserten vider alene så var det naturlig å gjøre et par grep, og et av disse var å legge konserten til Furnes kirke, som også er min hjemkirke,” forteller Mari Silje.

Foto: Jason Rich

Hun kan videre fortelle at innholdsmessig vil konserten være omtrent som før, noe som betyr at publikum kan glede seg til opptredener av musikere i verdenseliten. Klassisk julekonsert har alltid vært kjent for å trekke store internasjonale navn innen klassisk musikk og i år er intet unntak.

Gullrekka av gjester ledes an av to solister som de som har fulgt Klassisk julekonsert gjennom tiden vil dra kjensel på. Sopran Sylvia Schwartz gjestet konserten for første gang i 2006 og har senere vært tilbake ved flere anledninger, senest i 2013. Den verdenskjente fiolinisten Kirill Troussov gjestet også Klassisk julekonsert i 2006 og nå er han tilbake for å glede juleglade nordmenn nok en gang. Seg imellom har de en imponerende merittliste som inkluderer fremføringer på mange av verdens mest berømte scener, deriblant Berlin Staatsoper, Concertgebouw i Amsterdam, Wiener Staatsoper og Bolsjoj-teatret i Moskva.

Sopran Sylvia Schwartz

Fiolinist Kirill Troussov

Mari Silje har også fått med seg det ettertraktede orkesteret New Ideas Chamber Orchestra, og hun har også hentet inn et kor i verdensklasse. ”Jeg gjorde noen innspillinger sammen med Voces8 i London og holdt kontakten med dem. De har en gruppe med oppadkommende sangere , kalt The Voces8 Scholars og det er disse har jeg invitert til Norge. De synger utrolig fint, så jeg gleder meg veldig!” .

I tillegg til julekonsert arrangerer Mari Silje denne uken en masterclass for 12 heldige, unge fiolinister fra Mjøsområdet, i alderen 8-9 år til rundt 20. De utvalgte får spille sitt utvalgte stykke med pianist, foran Mari Silje og publikum, i Prøysenhuset 11. og 12. desember. Deretter blir det tilbameldinger og innspill fra Mari Silje. Noen av de utvalgte deltagerne får også opptre på julekonserten. ”Det blir en form for åpen undervisning. Jeg har hatt stor nytte av dette selv, og jeg håper også disse studentene vil få noe ut av det. Å holde en masterclass blir også noe nytt og spennende for meg, og jeg håper jo det, ved siden av julekonserten, kan være med på å inspirere neste generasjon”, forteller hun spent.

Med et såpass bredt spekter av musikere følger også et tilsvarende bredt og spennende program. Det er bare  å glede seg til blant annet utdrag av Bachs dobbelkonsert for fiolin, deler av De fire årstidene av Vivaldi, musikk av den norske komponisten Ola Gjeilo, kjente og kjære julesanger og selvfølgelig som seg hør og bør; avslutning med allsang av ”Deilig er jorden”.

Billetter er fremdeles tilgjengelig og kan kjøpes her.

Innlegget Klassisk julekonsert er tilbake! dukket først opp på Allegretto.

In 2018 alone we have been fortunate to get his edgy, and at the same time also celebratory and catchy F1-theme, a stunning score for the TV-series Yellowstone, starring Kevin Costner, and finally the gem Crazy Rich Asians which both deliver sweeping, romantic themes and captivating jazz pieces that will have you humming the score for hours after the film has ended.

He is also known for films such as Avengers: The Age of Ultron, Thor: The Dark World, Iron Man 3, The Mummy, Fast and Furious films 5-8, Now You See Me 1 & 2, and even video games like Far Cry 3, Call of Duty and Assassins Creed: Black Flag. To mention but a few.

Thursday October 25th music lovers in London will be treated to a spectacular show, when the composer returns to the Royal Festival Hall, two years after his last concert in the city. Conducted by the composer himself, the Philharmonia Orchestra and a full choir will perform highlights from Tyler´s illustrious career.

The composer is no stranger to London, having recorded a number of his projects in the city, with the same orchestra that he is leading on stage for this concert.

«London is like a second home to me. I record so many of my scores here and I know these musicians so well. It´s kind of like what you would find in a band, where there´s a lot of great interplay that comes from being able to read each other well. That´s why I love working with them, we all know each other and they are amazing to work with», Tyler tells Allegretto over the phone, just after his arrival in London.

Through his career, Brian Tyler has established himself as an incredibly diverse composer. Comfortable in virtually any musical style, he has a knack for identifying both stylistic and thematic traits which perfectly suit the accompanying story and imagery. Tyler also does not shy away from thematic writing, something which over the last 10-15 seems to have fallen out of favor in Hollywood, with modern scores some times being likened to more sound design than musical compositions. Thematic writing has, on the other hand, in some circles been labeled as «dated». Still, some composers, like Brian Tyler, succeed at both writing memorable themes which the audience can recognize and follow along with the story and characters, but he also manages to do this without writing anything that sounds like the music of yesteryear.

«The old-school way of writing leitmotifs and themes that are memorable adds emotional resonance and a historical nostalgia. When you meet a new character and hear a new theme in the beginning of the film, it helps make you feel like you know them by the middle part of the film. You recognize the theme, which almost creates history with the story that you wouldn´t otherwise have. 

I learned a lot from the past while at the same time I´m not afraid of the present or the future either. I studied modern classical music, hip-hop, indie-rock, and so on. All of these are things I embrace, and it´s not necessary for a score to be purely one or the other. I feel it´s sad when people end up choosing a side, where it´s either «thematic» or «modern». I think you will find my music reflect all my influences, from modernity to classicism», says the composer.

Brian Tyler while conducting. Image Credit: Stefania Rosini 

Like the structuring of a film score, the concert program also follows a consciously designed arch, created to take the audience on a journey through these highly diverse subject matters and different musical approaches.

«There´s a carefully planned throughline that is designed to take the audience through anything from superheros to action music and Formula 1 to smaller and very emotional pieces like Crazy Rich Asians and Far Cry. It´s a big range and working out the program ends up being almost like working on an album. You want to have a feeling of an inhale, exhale, inhale, exhale musical narrative, so I´ve worked very hard on making everything work as one cohesive whole.»

Tyler´s  diversity is not limited to the genres of films he can tackle and the musical styles he employs, but also is shown in his skills as a performing musician. He regularly will record himself doing solos on e.g. piano and guitar, additional percussion and he also conducts at the scoring sessions. Not all composers choose to conduct their own music, but Brian Tyler sees this as the final piece of crafting the performance of the piece

«The best way for me to get across just what I had in mind when I composed something is by also doing the conducting. I also think I do better at conducting than I do at communicating with other conductors. It´s kind of like how I will do a lot of soloistic instrument playing myself, as opposed to talking to another musician recording it. Again it´s about communication and I often find it easiest to get what I have in mind by just doing it mysellf.» Tyler explains.

Having been inspired by Star Wars in his youth to start looking into classical composers and orchestral music, Tyler is excited by the idea that film music concerts may open the doors into that same realm for a number of audience members who may never have seen a live orchestra before.

«I love when they do film music concerts, because I know how it can also serve as a gateway into orchestral music for a number of people that aren´t familiar with it. For me, Star Wars was at the core of what got me looking into classical composers, and in turn set me on a path to become a pianist and a composer. And it´s always a treat on occasions where people have come up to me and told me they had never seen an orchestra before and were thrilled by the experience».

Brian Tyler conducts the Philharmonia Orchestra on October 25th at 19.30. Tickets are available here.

Innlegget Brian Tyler returns to London dukket først opp på Allegretto.

Den nå 86 år gamle komponisten har tidligere sagt han føler seg for gammel for slike langturer, men han har nå altså bestemt seg for å ta turen over dammen. Først ut er London, hvor Williams dirigerer London Symphony Orchestra i det som blir en fullsatt Royal Albert Hall. Konserten går av stabelen 26. oktober og ble utsolgt på under en halvtime. Sist gang Williams holdt en konsert i London var i 1998!

Nå har det derimot blitt annonsert at dette ikke blir eneste stopp i Europa. En uke senere, nærmere bestemt 3. november og 4. november, dirigerer Williams Wiener Filharmonikerne. Med seg har han også cellist Johannes Moser og programmet blir en god blanding av kjente og kjære Williams-komposisjoner.

Mer informasjon om konserten i Wien finner du på nettsidene til Musikverein. Dato for når billetter blir lagt ut for salg er enn så lenge ikke kjent.

Innlegget John Williams kommer til Europa dukket først opp på Allegretto.

Showet har inntil videre ikke fått noe navn, men både det og andre spennende detaljer (kanskje til og med en helt ny vri?) vil dukke opp om ikke lenge!

I disse dager går Avengers: Infinity War som en farsott over kinolerreter verden over. Musikken er signert Alan Silvestri, som i år må sies å ha litt av en winning streak, da han for kun få uker siden også bidro med musikken til Steven Spielbergs Ready Player One.

Første episode av denne til nå ikke navngitte podkasten tar for seg nettopp musikken i Marvel Cinematic Universe-filmene. Til nå har 19 filmer satt i dette universet blitt lansert, og underveis har komponister som Ramin Djawadi, Patrick Doyle, Michael Giacchino og Christophe Beck supplert musikk, bare for å nevne noen, i tillegg til allerede nevnte Alan Silvestri. Fungerer det med så mange kokker på kjøkkenet? Hvordan går det med en musikalsk identitet for franchisen med så mange ulike vinklinger? Dette og mye annet blir det snakk om når Jostein Hakestad og Kim Spildrejorde setter seg ned for å ”nerde” om musikken i Marvel-filmene.

Mer om podkasten finner du her.

Innlegget Ny podkast om filmmusikk! dukket først opp på Allegretto.

On October 24^th the Royal Albert Hall will celebrate and pay tribute to James Horner and his vast body of work. Conducted by Ludwig Wicki and featuring, among others, soloists and close friends with Horner, Clara Sanabras and Eric Rigler, the concert will take the audience on a journey through the many worlds James Horner painted with his musical brush.

Starting out in academia, Horner eventually became disillusioned with concert music. It was hard to get commissions and even harder to get an orchestra to perform pieces he wrote. At the same time, he was also pursuing his doctorate in music composition and theory at the University of Southern California.

A director with the American Film Institute attended a performance of one of Horner’s pieces in the late 70’s. Afterwards he asked the young composer if he would be interested in writing the music for a student film. Horner agreed with some apprehension, but quickly fell in love with this format. He loved how music and images worked together on an audience, and it was a whole new world to quickly have a new piece performed. He also was much freer to write in any style, as this was now dictated by the movie, instead of academic styles in vogue.

Horner eventually appeared on the radar of Roger Corman, the famous B-movie producer. Here Horner scored primarily horror movies. Money was scarce and Horner often collected no salary himself, instead putting the money into larger orchestras. For Corman, Horner scored the cult classic Battle Beyond the Stars, a sci-fi movie heavily inspired by The Magnificent Seven. Here we also hear many of the seeds for later ideas in Horner’s sci-fi scores.

In 1982, at merely 29 years of age, Horner got his big break with Star Trek II: The Wrath of Khan.  The seafaring and adventurous score demonstrated Horner’s skills in orchestration and intricate action music writing, in addition to his sweeping thematic touch.

Horner’s career continued to soar throughout the 80’s. Brainstorm, Aliens, Star Trek III, Glory, Field of Dreams  and The Land Before Time are only some of many wonderful scores written in this period. They all show a composer who is maturing and finding his style. By the late 80’s, with scores such as Field of Dreams and Glory we hear Horner tap into his more emotional style which also was prevalent in the 90’s. This is in contrast to the busy, adventurous and

Through the 80’s and 90’s Horner’s star continued to rise and his assignments became more and more high profile. Aliens, Field of Dreams, An American Tail, Glory, The Rocketeer and The Land Before Time are examples from this period.

1994 and 1995 were very productive years for Horner, producing some of his most famous scores. Braveheart and Apollo 13 both were Oscar-nominated, while no Horner-concert is complete without Legends of the Fall. He also wrote the wistful and emotional score for Casper, and made the animated characters of Balto come alive in a whole new way.

James Cameron and James Horner didn’t have the best of experiences working together on Aliens in 1986. Cameron’s attention to detail meant he was behind schedule, and Horner already had little time to write the score. In short, the project left the two not on speaking terms. But when Cameron was looking for a composer for Titanic, he thought of Horner. It also so happens Horner had been thinking of contacting Cameron regarding Titanic, seeing it as a project right up his alley.

Horner chose an interesting instrumental palette with solo vocals (Norwegian singer Sissel), Uillean pipes and tin whistles (played by Horner’s good friends and collaborators Eric Rigler and Tony Hinnigan), along with an orchestra and synth choir. At the end of the process Horner found the ending of the movie lacked a proper emotional release after the turmoil of the latter half of the movie. James Cameron was very adamant about not wanting a song in his movie. Horner on the other hand thought a song would work perfectly to let the audience collect their thoughts and gently transition back into reality after three hours immersed in Titanic and 1912. He took the main themes and strung them together in song form and got Will Jennings to write lyrics for what became “My Heart Will Go On”. Then he went to Las Vegas and convinced Celine Dion to do a demo of the song.

For the next four weeks, Horner walked around with the demo in his pocket, waiting for Cameron to be in a good enough mood to play the demo for him. One day, the time came. Cameron liked the song, but was still wary of including it in the movie. Only days before the finished movie was to be previewed with an audience did he put the song in. The reaction from the audience was impossible to misunderstand – the song stayed! Titanic went on to be the most sold orchestral score of all time, and “My Heart Will Go On” is one of the most successful songs in history. Horner won Oscars for both score and song in 1998, two of the twelve awards Titanic hauled in that night. The movie also became the highest grossing movie of all time, a record that held for twelve years.

Titanic made Horner a superstar, being able to pick and choose whatever project he wanted. However, instead of only picking big assignments, Horner increasingly chose smaller and more dramatically oriented movies rather than big spectacle going into the 2000s.

The early parts of the previous decade brought scores like The Perfect Storm, A Beautiful Mind and Troy. All of them are highly diverse movies and yielded very different scores. Troy was an exercise in speed, being written in only ten days after Gabriel Yared’s original score was thrown out, something that to this day is a controversial topic. The Perfect Storm gave Horner the challenge of another movie about people in peril at sea, with the end result being a totally different score from Titanic. A Beautiful Mind challenged Horner to musically describe numbers, mathematics and a man whose imagination and reality was almost impossible to separate. Directed by Ron Howard, the movie won an Oscar for best movie and Horner was nominated for best score.

In the period of 2005-2010 Horner reduced his output and mostly wrote music for smaller movies like The Boy In Striped Pyjamas, set in and around Auschwitz during World War 2. From 2008 he focused full time on James Cameron’s next big project: Avatar. The movie revolutionized cinemas by bringing in 3D in full force. The colourful, exotic world of Pandora mesmerized the world and knocked Titanic off its perch as the world’s most financially successful movie.

The score worked as an emotional anchor. While employing exotic and new instrumental combinations, it still had classical elements which were recognizable to an audience and gave them a source of familiarity. From the tiniest solo whistle to the grand, majestic horn statements, Horner made us connect with the Na’avi people and relate to the characters.

In the latter years of his life Horner continued to cherry pick projects he liked. At the same time he too felt how Hollywood had changed and how classically oriented scores no longer were as sought after. First he was replaced on the movie Ender’s Game, with Transformers-composer Steve Jablonsky coming in as a replacement, then shortly after he was replaced on Romeo and Juliet, just weeks before release and after the score was recorded and mixed.

He didn’t hide his disillusionment on Hollywood either. In several interviews he’s quite openly criticizing how Hollywood has changed and how the business aspects now have permeated and dominates even all the creative aspects.

During the last year of his life, Horner made somewhat of a comeback. His two first concert works in 30 years were premiered, his double concerto written for violinist Mari Samuelsen and cellist Håkon Samuelsen even topping the pop charts in the duo’s home country of Norway, and he wrote magnificent scores for Wolf Totem, Southpaw and The 33. He also had started working on The Magnificent Seven remake for Antoine Fuqua and had signed up to score The Great Wall, Hacksaw Ridge for Mel Gibson and Norwegian movie The 12^th Man for Harald Zwart. Unfortunately these projects were not to be, as Horner perished in a plane crash on June 22. 2015. He was an avid hobby pilot and it was his big passion besided music. His music team, led by Simon Franglen, completed The Magnificent Seven, leaving it as Horner’s final contribution to cinema.

On October 24^th his fans will celebrate Horner’s career. Frequent collaborators Mel Gibson, James Cameron and Ron Howard all will provide on screen commentary regarding their working relationship with Horner. Highlights from his career will be performed in the same venue where Horner himself was present for the premiere of Titanic Live just two months before his death. It will be a very emotional evening paying respects to this giant of film music composers. Ludwig Wicki will be joined by the Cinematic Sinfonia Orchestra, Clara Sanabras, Alice Zawadzki and Eric Rigler as featured soloists, and the Crouch End Festival Chorus

Here is a Spotify playlist to prepare you for the concert. It does not represent the program for the concert, but illustrates some of Horner’s styles and signatures.

Innlegget James Horner – A Life in Music dukket først opp på Allegretto.

He started off by writing the first orchestral video game score for a PlayStation game with 1997’s The Lost World, which accompanied the Steven Spielberg movie of the same name. In 1999 he worked with J.J. Abrams for the first time, on the hit TV show Alias. In 2004 he also came on board on Abrams’ popular new series Lost. They have forged a strong friendship and when Abrams went on to feature films with Mission Impossible 3 in 2006, Giacchino  also came along.

His first feature film score however, was for Brad Bird’s animated movie The Incredibles in 2004. The score, with its’ jazzy 60’s sound and reminiscent of John Barry’s James Bond-scores, was very well received and cemented Giacchino’s relationship with Pixar.

Since then, Giacchino has been a regular collaborator with Pixar, writing scores for movies like Ratatouille (his first Academy Award nominated score), Cars 2, Inside Out, and Up!, the latter landing Giacchino his first Oscar during the 2010 Academy Awards.

He has also quickly become a go-to guy for big, thematic orchestral scores, something that at times seems like is a dying breed in Hollywood.  This has landed him scoring assignments such as Star Trek, Mission Impossible, Jurassic World, Rogue One, Dr. Strange, the two latest Planet of the Apes-movies, and most recently Spider-Man: Homecoming. He has forged strong relations with directors such as previously mentioned J.J. Abrams and Brad Bird, Colin Trevorrow, Pete Docter, Andrew Stanton and Matt Reeves. This year Michael Giacchino turns 50. To celebrate this talented and prolific composer, Avex Classics International is arranging a spectacular concert at the Royal Albert Hall in London. Conducted by Ludwig Wicki, who knows Giacchino well from working with him on Jupiter Ascending as well as Star Trek Live to projection, the Cinematic Sinfonia  orchestra and the English Chamber Choir will perform pieces that span Giacchino’s 20 years in Hollywood.

Michael Giacchino will attend and also conduct parts of the concert. No birthday celebration is complete without your close friends, so Abrams, Bird, Trevorrow and Reeves, in addition to Rogue One director Gareth Edwards and Lost-director Carlton Cuse have all also announced their plans to come to London.

This will be a night to remember with huge orchestral swells, intimate, melodic solos, and a magical and emotional journey through the musical world of Michael Giacchino.

We’ve assembled a small Spotify playlist to get you introduced to this world of musical wonder. Please note that this does not necessarily reflect what pieces will be played at the concert, but serves as a good introduction to Giacchino’s music and as a demonstration of his diversity and talent.

Michael Giacchino at 50 will be held at the Royal Albert Hall on October 20^th. Tickets are still available at the web sites of the Royal Albert Hall.

Innlegget Michael Giacchino turns 50 dukket først opp på Allegretto.

Veien etter Pas de Deux

«Det var jo et av de store spørsmålene; Hvor går man, etter å ha spilt inn Horner med helt ny dobbelkonsert, og det store lydbildet som var gjennomgående for den første platen? Håkon og jeg satt her og tenkte «Hva har vi om vi ser her hjemme?». Vi kom da inn på temaet skandinaviske og nordiske filmer og TV-serier, som de siste årene har fått et stort løft, for ikke å nevne alle de gode bøkene som også har kommet. Men hva er lydbildet til alt dette – hvordan låter det?», forteller Mari Silje.

Mari Silje og Håkon Samuelsen, og James Horner her avbildet i Stavanger under Norgespremieren på Pas de Deux i 2015. Foto: Jostein Hakestad

De to søsknene er ikke kjent for å mangle initiativ og kort tid senere hadde de fått kontakt med aktuelle komponister, som alle sa ja til å bidra til prosjektet. Blant annet Johan Söderqvist, komponisten bak «Broen», Frans Bak som komponerte musikk til «Forbrytelsen» og Uno Helmersson.

«En forskjell fra forrige album er at vi denne gangen ikke bare gikk rett til en konkret komponist, men heller gjorde research for å finne ut hvordan vi kunne gjenskape den klangen og stemningen vi ville ha. Sånn at når du hører det kan du kanskje se for deg å være i en slags mørk og mystisk nordisk skog. Vi ville unngå nordlys, fjord og fjell, men gå litt inn i det mørke uten at det blir for dystert», fortsetter hun.

Fruktbart samarbeid

Samarbeidet med komponistene beskriver hun som veldig nært og bra. «De har alle invitert oss inn og latt oss komme med innspill. Samtidig, i likhet med da vi jobbet med James Horner, så er dette meget dyktige musikere som vet hvor de vil. Vi får komme med forslag og ideer, samtidig som resultatet fremdeles bærer komponistens egen signatur og særtrekk».

«Timelapse» – stykket som fanger lytteren

Albumet åpner med stykket «Timelapse» av Uno Helmersson. Dette er hentet fra filmen Magnus og blitt arrangert spesielt for albumet. Det er ikke overraskende at Mari har valgt akkurat dette stykket til å åpne «Nordic Noir». Det er catchy, melodisk og vakkert. Og viktigst av alt vekker det interesse for hva som kommer etter.

Noir-sjangeren kjennetegnes ved mystikk, mørke, karakterer hvor overflaten kun er en fasade for avgrunnen som skjules rett bak. Hovedpersonene har også sine laster og det er veldig lite som er svart/hvitt i denne sjangeren.

Uno Helmerssonkompositör filmmusik

Ólafur Arnalds’ «Near Light» overtar stafettpinnen fra «Timelapse», og her bidrar også Håkon Samuelsen, på cello, noe han også er på flere av de andre stykkene på albumet. Håkon la opp som musiker tidligere i år for å gripe andre muligheter, men han har vært mye involvert i arbeidet med denne platen.

Etter det energiske «Timelapse» blir «Near Light» en mykere og mer tankefull opplevelse som trekker lytteren mer inn i retning av den stemningen man assosierer med noir-sjangeren. Bena er godt plantet på bakken samtidig som det også inneholder mystikk og at ikke alt komponisten ønsker å si blir fortalt i store ord, metaforer og brede penselstrøk.

The Mist av Frans Bak og «en vekker midt i burgeren»

Komponist Frans Bak

Videre overtar danske Frans Bak, kjent fra blant annet krimserien «Forbrytelsen». I stykket «The Mist», som forøvrig er delt i tre, blir vi med ett trukket inn i et lydbilde preget av både akustiske instrumenter og elektroniske teksturer. Som tittelen tilsier er det en slags dis over det hele, spesielt i første halvdel av «Part 1» før vi kommer over i et melodisk parti hvor Mari Silje og Håkon spiller sammen, akkompagnert av strykere. Denne slags «disen» som ligger over hele stykket, aksentuerer tvetydigheten og kontrastene man finner i nordisk noir mellom den tilsynelatende roen på overflaten og det mørket som holdes skjult under. Mari Silje kommenterer også hvordan stykket kan gi assosiasjoner til livet i omtrent hvilken som helst nordisk storby, noe jeg sier meg enig i.

Som på albumet Pas de Deux har også Arvo Pärt fått innpass. Denne gang med stykket Darf Ich som blir en kontrast til «The Mist» som kommer rett før på albumet. Ut av tåken dukker dette stykket opp som en nøysomt plassert vekker og et brytningspunkt  mellom stykket av Frans Bak og det etterfølgende stykket av svenske Johan Söderqvist.

«Albumet har et lydbilde jeg føler meg veldig hjemme i, og slik var det også naturlig å ta med Arvo Pärt nok en gang. Og når vi snakket med komponistene som bidro til albumet om Pärt så oppdaget vi også at han var en direkte inspirasjon for musikken i «Nordic Noir» og slik ble det veldig naturlig at hans musikk ble med», forteller Mari Silje. «Jeg elsker det stykket, jeg elsker å spille det på konsert. Det ga mening å plassere stykket akkurat her på platen, rett og slett som en slags vekker «midt inne i burgeren»», fortsetter hun.

Johan Söderqvist med viktige bidrag

Love & Rage (Norsk tittel: «Vannvittig forelsket»)  er et spesialarrangert stykke fra filmen med samme navn. I denne danske filmen fra 2009 møter vi den sosialt mistilpassede, men musikalsk begavede Daniel. Han blir sammen med klassevenninen og cellisten Sofie, hvorpå Daniels mentale tilstand raskt begynner en nedadgående spiral med ubegrunnet sjalusi, raseri og irrasjonelle handlinger. Musikken klarer også her å fremstille disse bildene på en smakfull og direkte måte uten å bli overdådig. Det er gjennomgående mørkt, og elektroniske elementer bidrar til å gi en «unaturlig» følelse til det hele. Mari Siljes stemme kan man se på som Daniels endeløse kaos i eget hode. Spinnende rundt ifra det ene følelsesmessige ekstrempunktet til det neste, hvor eneste felles trekk er at han ramler stadig lenger bort fra realiteten rundt seg.

Johan Söderqvist

Når vi nå er såpass godt bevandret inn i det menneskelige sinn og inn i det abstrakte, kommer «Study in Rituals» inn som et nytt interessant stykke. Hese toner fra fiolin og cello kontrasteres mot strykere og elektronikk i et meditativt, flyktig og svevende preludium skrevet av Johan Söderqvist. Igjen er mystikken og det mørke fra noir-sjangeren tydelig i forgrunnen, og følelsesmessig blir det gjennomgående mer hintet og antydet enn fremhevet i det åpne hvor den emosjonelle stien går. Mari Silje forteller om en litt annerledes måte å jobbe med med «Prelude»: «Vi dro til Sverige bare Håkon og jeg, og satt sammen med Johan Söderqvist og utforsket klangbilder og lyder. Det var en spesiell utfordring å ikke ha noen føringer, bare lage noe sammen i øyeblikket der og da. Vi forsøkte oss blant annet på å stemme ned instrumentene, noe som ga denne litt hese lyden du hører på opptaket.»

«Part 1» og «Part 2» er skrevet av Uno Helmersson. Førstnevnte fortsetter i den meditative retningen vi hørte i «Prelude», mens del 2 er mer energisk, rytmisk og dramatisk. Det bygges opp til et spenningsklimaks som brått brytes etter ca to minutter, hvorav det siste minuttet blir en tankefull pustepause etter det hele. Det er noe folkelig og et hint av noe spirituelt over «Study of Rituals» uten å valse inn i religiøse eller overnaturlige tematikker. Dette gjør det til et av de mest interessante stykkene på albumet, selv om det ikke blir like «catchy» som «Timelapse» eller har den samme melodiske styrken som deler av «The Mist».

På vei ut av den mørke skogen – avslutningen av platen

Det folkelige aspektet fortsetter videre inn i neste stykke; et arrangement av Geir Tveitts «Vel komne med æra» som opprinnelig er basert på en seremonivise fra Tveit-gården. Etter dramatikken i siste del av «Study of Rituals» blir også dette en slags overgang inn til det siste stykket på albumet som er Ólafur Arnalds’ «World of Amber». I dette siste stykket veksler fiolinstemmen mellom rolige oppadgående og nedadgående løp, sparsommelig akkompagnert, før etterhvert Håkon Samuelsen på cello kommer inn som et nøkternt tilskudd i den siste delen av stykket. Det er mindre dramatisk enn mange av de tidligere stykkene, men lar også slik lytteren hente inn igjen pusten helt på tampen. Likevel er det elegant tilbakeholdent, rent og samtidig spørrende. Avslutningsvis fortsetter derfor den moralske tvetydigheten og den forsiktige magefølelsen av at det ligger mer og lurer her enn ved første øyekast. Stykket avsluttes nokså brått og som lytter blir spørsmålet «Kommer det ikke mer?» hengende. Men dette spørsmålet dreier seg mer om albumet enn stykket. Man blir rett og slett en smule hekta. Det er en times lang reise i et tidvis mørkt landskap, men likevel vil man høre mer. Gjennom hele albumet klarer Mari Silje å balansere på eggen mellom følelsesmessig nøkternhet og det kalde følelsesløse. Slik oppnås en mystikk og fascinasjon som aldri gir slipp. For undertegnede var hele albumet en veldig spennende opplevelse, spesielt tatt i betraktning at min smak ellers er veldig i gaten til Horner og de større, massive lydbildene. Jeg ble hekta og ved albumets slutt vil jeg høre mer!

På topp på iTunes!

«Jeg håper jo at det er et album som vil treffe og kanskje også treffe et litt bredere publikum enn de som kjøper plater med Schumann, Brahms og lignende. Jeg synes det har et spennende lydbilde», sier Mari Silje i løpet av intervjuet. Med førsteplass på klassisk kategorien på norske iTunes for både album og singelen «Timelapse» må det være lov å påstå at albumet har funnet sitt publikum. Også det forrige albumet til Mari Silje og Håkon har også rykket opp på listene som et resultat av interessen rundt «Nordic Noir». Det er en helt annen musikalsk reise enn James Horners «Pas de Deux», og det er også mye av styrken til albumet. Det er en helt annen opplevelse musikalsk og slik blir det også et spennende album.

Torsdag spiller Mari Silje i Kulturkirken Jakob i Oslo. Dørene åpner 19.30 med konsertstart 20.30. Med seg har hun 12 Ensemble fra London og visuell kunstner Philipp Geist.  Billetter kan kjøpes hos Ticketmaster og i døren.

Forrige Yellow Lounge i Jakob kirke, med Lambert og visuell kunst av Philippe Geist. Foto: Kim Ø. Spildrejorde

Innlegget «Nordic Noir» og en prat med Mari Silje Samuelsen dukket først opp på Allegretto.

Musikken er inspirert av noir-sjangeren, hvor TV-serier som Wallander, Broen og Forbrytelsen er gode eksempler. I likhet med de amerikanske filmene fra 40 – og 50-tallet er også nordiske noir-filmer og serier preget av hardbarkede kriminalfortellinger, dystre skjebner, moralsk tvedydighet og protagonister som sjelden kan kalles uselvisk gode. I tillegg kommer en god dose samfunnskritikk og en skildring av det nordiske sosialdemokratiske samfunnet med få forskjeller og en fredfullhet,men som under overflaten har flere mørke og uhyggelige sider som ikke tåler dagslys.

Nyskrevet musikk fra kjente komponister

For å finne den musikalske kjernen i denne sjangeren har Mari Samuelsen fått med seg komponister som Johan Söderqvist («Broen»,» Kon Tiki», «Kongens Nei»), Olafur Arnalds, Uno Helmersson og Frans Bak («Forbrytelsen»). Foruten Mari selv på fiolin bidrar også broren Håkon på cello, og Trondheimssolistene.

Neste uke vil vi gå mer i dybden på albumet. Førsteinntrykket er meget bra, med åpningssporet «Timelapse» av Helmersson som en ypperlig åpning og invitasjon inn i en fascinerende og forlokkende verden. Det er tydelig at Mari har forsøkt å finne en helt annen retning enn albumet «Pas de Deux» fra 2015, hvor James Horner skrev en dobbelkonsert for henne og broren, og dette har hun gjort lurt i. Lydbildet er mer intimt og budskapet er nytt og spennende.

Lørdag er Mari gjest hos Lindmo på NRK. Og torsdag 21. september spiller hun på Yellow Lounge i Jakob kirke. Allegretto kommer tilbake med mer.
Albumet er tilgjengelig på iTunes, Spotify, Tidal og i butikk.

Innlegget Ukens album: Nordic Noir dukket først opp på Allegretto.

Prometheus – Ildens dikt, har Skrjabin navngitt symfonien. I gresk mytologi skapte Prometheus menneskene. Han ga dem også ilden, etter å ha stjålet den fra gudene på Olympus. Som det nevnes i programomtalen tar musikken for seg hele reisen fra «mystikkens urmørke til bevissthetens ekstatiske opplysning», som gir assosiasjoner til hvordan Prometheus også utvidet horisonten for menneskene ved å gi dem ferdigheten til å bruke ild.

Partituret har også en egen stemme for lysorgel. Skrjabin var kjent for å ha synestesi, altså at et sansesinntrykk av en type gir en reaksjon fra en annen sans. Eksempelvis kan noen «smake ord», eller som i Skrjabins tilfelle, se lyder og toner. Hver tone eller toneart gir et eget fargeinntrykk, og Skrjabin prøvde her å notere hva han så i partituret. Dette var del av hvordan han eksperimenterte med å smelte sammen ulike kunstarter og uttrykksfrormer. Lysorgelet har sjelden blitt benyttet når Prometheus har blitt spilt. Men i Oslo denne uken spares det ikke på noe, og et spesialbygget lysorgel er på plass. Fargene og lysspillet du som publikumer ser er basert på partituret og Skrjabins egne notater. I tilegg til selve orgelet vil også salen bades i fargefullt lys som en del av fremføringen.

Skrjabin, Wagner og Stravinsky i Oslo Konserthus

Selve verket er i seg selv verdt å oppleve, med en virtuos og komplisert pianostemme. Stemmen spilles denne uken av solistpianist Kirill Gerstein. Også musikalsk blir det en fargerik reise basert på ukonvensjonelle skalaer og Skrjabins egne «mystiske akkord». Alt i alt en musikalsk opplevelse helt utenom det vanlige som vil være minneverdig både for den klassiske novisen og den mer garvede publikummer.

Symfonien spilles 6. september og 7. september i Oslo Konserthus, kl 19 begge dager. I tillegg til Skrjabins 5. spilles også Fyrverkeri og Igor Stravinskij, mens torsdag spilles i tillegg en suite av Richard Wagners Parsifal. Se Oslo-Filharmoniens nettsider for mer informasjon og billettbestilling

Innlegget Sammensmelting av sanser i Skrjabins 5. symfoni med Oslo-Filharmonien dukket først opp på Allegretto.

Når kyllingbonden Mrs. Tweady og hennes smått uhyggelige ektemann bestemmer seg for å ta knekken på alle hønene på gården for å selge kyllingpai, bestemmer hønene – med hanen Rocky (Mel Gibson) i spissen – seg for å rømme gården på spektakulært vis.

Musikalsk radarpar

Musikken er signert John Powell og Harry Gregson-Williams, som rundt 2000 hadde begynt å få godt fotfeste i Hollywood. Den er tematisk og over-the-top og tar seg selv akkurat like lite seriøst som filmen selv.

Harry Gregson-Williams

John Powell

Filmen og musikken parodierer flere aspekter av klassikeren The Great Escape. Bare hør Main Titles som er en helt klar parodi på Elmer Bernsteins The Great Escape March.

Med orkester akkompagnert av både kazoo og plystring er dette et album som er vel verdt å ta en titt på. Høydepunkter er åpningssekvensen og montasjesekvensen Building The Crate.

Innlegget Soundtrack-fredag: Chicken Run (2000) dukket først opp på Allegretto.