«Nordic Noir» og en prat med Mari Silje Samuelsen

Mari Silje Samuelsen slapp før helgen sitt første soloalbum «Nordic Noir». Albumet kommer to år etter hun og broren Håkon gikk til topps på VG-Lista med albumet «Pas de Deux» som inneholdt komponistens spesialskrevne dobbelkonsert for fiolin og cello med samme navn. Denne uken fikk Allegretto ta en prat med Mari Silje og vi tar her også en nærmere kikk på «Nordic Noir».

Veien etter Pas de Deux

«Det var jo et av de store spørsmålene; Hvor går man, etter å ha spilt inn Horner med helt ny dobbelkonsert, og det store lydbildet som var gjennomgående for den første platen? Håkon og jeg satt her og tenkte «Hva har vi om vi ser her hjemme?». Vi kom da inn på temaet skandinaviske og nordiske filmer og TV-serier, som de siste årene har fått et stort løft, for ikke å nevne alle de gode bøkene som også har kommet. Men hva er lydbildet til alt dette – hvordan låter det?», forteller Mari Silje.

Mari Silje og Håkon Samuelsen, og James Horner her avbildet i Stavanger under Norgespremieren på Pas de Deux i 2015. Foto: Jostein Hakestad

De to søsknene er ikke kjent for å mangle initiativ og kort tid senere hadde de fått kontakt med aktuelle komponister, som alle sa ja til å bidra til prosjektet. Blant annet Johan Söderqvist, komponisten bak «Broen», Frans Bak som komponerte musikk til «Forbrytelsen» og Uno Helmersson.

«En forskjell fra forrige album er at vi denne gangen ikke bare gikk rett til en konkret komponist, men heller gjorde research for å finne ut hvordan vi kunne gjenskape den klangen og stemningen vi ville ha. Sånn at når du hører det kan du kanskje se for deg å være i en slags mørk og mystisk nordisk skog. Vi ville unngå nordlys, fjord og fjell, men gå litt inn i det mørke uten at det blir for dystert», fortsetter hun.

Fruktbart samarbeid

Samarbeidet med komponistene beskriver hun som veldig nært og bra. «De har alle invitert oss inn og latt oss komme med innspill. Samtidig, i likhet med da vi jobbet med James Horner, så er dette meget dyktige musikere som vet hvor de vil. Vi får komme med forslag og ideer, samtidig som resultatet fremdeles bærer komponistens egen signatur og særtrekk».

«Timelapse» – stykket som fanger lytteren

Albumet åpner med stykket «Timelapse» av Uno Helmersson. Dette er hentet fra filmen Magnus og blitt arrangert spesielt for albumet. Det er ikke overraskende at Mari har valgt akkurat dette stykket til å åpne «Nordic Noir». Det er catchy, melodisk og vakkert. Og viktigst av alt vekker det interesse for hva som kommer etter.

Noir-sjangeren kjennetegnes ved mystikk, mørke, karakterer hvor overflaten kun er en fasade for avgrunnen som skjules rett bak. Hovedpersonene har også sine laster og det er veldig lite som er svart/hvitt i denne sjangeren.

Uno Helmerssonkompositör filmmusik

Ólafur Arnalds’ «Near Light» overtar stafettpinnen fra «Timelapse», og her bidrar også Håkon Samuelsen, på cello, noe han også er på flere av de andre stykkene på albumet. Håkon la opp som musiker tidligere i år for å gripe andre muligheter, men han har vært mye involvert i arbeidet med denne platen.

Etter det energiske «Timelapse» blir «Near Light» en mykere og mer tankefull opplevelse som trekker lytteren mer inn i retning av den stemningen man assosierer med noir-sjangeren. Bena er godt plantet på bakken samtidig som det også inneholder mystikk og at ikke alt komponisten ønsker å si blir fortalt i store ord, metaforer og brede penselstrøk.

The Mist av Frans Bak og «en vekker midt i burgeren»

Komponist Frans Bak

Videre overtar danske Frans Bak, kjent fra blant annet krimserien «Forbrytelsen». I stykket «The Mist», som forøvrig er delt i tre, blir vi med ett trukket inn i et lydbilde preget av både akustiske instrumenter og elektroniske teksturer. Som tittelen tilsier er det en slags dis over det hele, spesielt i første halvdel av «Part 1» før vi kommer over i et melodisk parti hvor Mari Silje og Håkon spiller sammen, akkompagnert av strykere. Denne slags «disen» som ligger over hele stykket, aksentuerer tvetydigheten og kontrastene man finner i nordisk noir mellom den tilsynelatende roen på overflaten og det mørket som holdes skjult under. Mari Silje kommenterer også hvordan stykket kan gi assosiasjoner til livet i omtrent hvilken som helst nordisk storby, noe jeg sier meg enig i.

Som på albumet Pas de Deux har også Arvo Pärt fått innpass. Denne gang med stykket Darf Ich som blir en kontrast til «The Mist» som kommer rett før på albumet. Ut av tåken dukker dette stykket opp som en nøysomt plassert vekker og et brytningspunkt  mellom stykket av Frans Bak og det etterfølgende stykket av svenske Johan Söderqvist.

«Albumet har et lydbilde jeg føler meg veldig hjemme i, og slik var det også naturlig å ta med Arvo Pärt nok en gang. Og når vi snakket med komponistene som bidro til albumet om Pärt så oppdaget vi også at han var en direkte inspirasjon for musikken i «Nordic Noir» og slik ble det veldig naturlig at hans musikk ble med», forteller Mari Silje. «Jeg elsker det stykket, jeg elsker å spille det på konsert. Det ga mening å plassere stykket akkurat her på platen, rett og slett som en slags vekker «midt inne i burgeren»», fortsetter hun.

Johan Söderqvist med viktige bidrag

Love & Rage (Norsk tittel: «Vannvittig forelsket»)  er et spesialarrangert stykke fra filmen med samme navn. I denne danske filmen fra 2009 møter vi den sosialt mistilpassede, men musikalsk begavede Daniel. Han blir sammen med klassevenninen og cellisten Sofie, hvorpå Daniels mentale tilstand raskt begynner en nedadgående spiral med ubegrunnet sjalusi, raseri og irrasjonelle handlinger. Musikken klarer også her å fremstille disse bildene på en smakfull og direkte måte uten å bli overdådig. Det er gjennomgående mørkt, og elektroniske elementer bidrar til å gi en «unaturlig» følelse til det hele. Mari Siljes stemme kan man se på som Daniels endeløse kaos i eget hode. Spinnende rundt ifra det ene følelsesmessige ekstrempunktet til det neste, hvor eneste felles trekk er at han ramler stadig lenger bort fra realiteten rundt seg.

Johan Söderqvist

Når vi nå er såpass godt bevandret inn i det menneskelige sinn og inn i det abstrakte, kommer «Study in Rituals» inn som et nytt interessant stykke. Hese toner fra fiolin og cello kontrasteres mot strykere og elektronikk i et meditativt, flyktig og svevende preludium skrevet av Johan Söderqvist. Igjen er mystikken og det mørke fra noir-sjangeren tydelig i forgrunnen, og følelsesmessig blir det gjennomgående mer hintet og antydet enn fremhevet i det åpne hvor den emosjonelle stien går. Mari Silje forteller om en litt annerledes måte å jobbe med med «Prelude»: «Vi dro til Sverige bare Håkon og jeg, og satt sammen med Johan Söderqvist og utforsket klangbilder og lyder. Det var en spesiell utfordring å ikke ha noen føringer, bare lage noe sammen i øyeblikket der og da. Vi forsøkte oss blant annet på å stemme ned instrumentene, noe som ga denne litt hese lyden du hører på opptaket.»

«Part 1» og «Part 2» er skrevet av Uno Helmersson. Førstnevnte fortsetter i den meditative retningen vi hørte i «Prelude», mens del 2 er mer energisk, rytmisk og dramatisk. Det bygges opp til et spenningsklimaks som brått brytes etter ca to minutter, hvorav det siste minuttet blir en tankefull pustepause etter det hele. Det er noe folkelig og et hint av noe spirituelt over «Study of Rituals» uten å valse inn i religiøse eller overnaturlige tematikker. Dette gjør det til et av de mest interessante stykkene på albumet, selv om det ikke blir like «catchy» som «Timelapse» eller har den samme melodiske styrken som deler av «The Mist».

På vei ut av den mørke skogen – avslutningen av platen

Det folkelige aspektet fortsetter videre inn i neste stykke; et arrangement av Geir Tveitts «Vel komne med æra» som opprinnelig er basert på en seremonivise fra Tveit-gården. Etter dramatikken i siste del av «Study of Rituals» blir også dette en slags overgang inn til det siste stykket på albumet som er Ólafur Arnalds’ «World of Amber». I dette siste stykket veksler fiolinstemmen mellom rolige oppadgående og nedadgående løp, sparsommelig akkompagnert, før etterhvert Håkon Samuelsen på cello kommer inn som et nøkternt tilskudd i den siste delen av stykket. Det er mindre dramatisk enn mange av de tidligere stykkene, men lar også slik lytteren hente inn igjen pusten helt på tampen. Likevel er det elegant tilbakeholdent, rent og samtidig spørrende. Avslutningsvis fortsetter derfor den moralske tvetydigheten og den forsiktige magefølelsen av at det ligger mer og lurer her enn ved første øyekast. Stykket avsluttes nokså brått og som lytter blir spørsmålet «Kommer det ikke mer?» hengende. Men dette spørsmålet dreier seg mer om albumet enn stykket. Man blir rett og slett en smule hekta. Det er en times lang reise i et tidvis mørkt landskap, men likevel vil man høre mer. Gjennom hele albumet klarer Mari Silje å balansere på eggen mellom følelsesmessig nøkternhet og det kalde følelsesløse. Slik oppnås en mystikk og fascinasjon som aldri gir slipp. For undertegnede var hele albumet en veldig spennende opplevelse, spesielt tatt i betraktning at min smak ellers er veldig i gaten til Horner og de større, massive lydbildene. Jeg ble hekta og ved albumets slutt vil jeg høre mer!

På topp på iTunes!

«Jeg håper jo at det er et album som vil treffe og kanskje også treffe et litt bredere publikum enn de som kjøper plater med Schumann, Brahms og lignende. Jeg synes det har et spennende lydbilde», sier Mari Silje i løpet av intervjuet. Med førsteplass på klassisk kategorien på norske iTunes for både album og singelen «Timelapse» må det være lov å påstå at albumet har funnet sitt publikum. Også det forrige albumet til Mari Silje og Håkon har også rykket opp på listene som et resultat av interessen rundt «Nordic Noir». Det er en helt annen musikalsk reise enn James Horners «Pas de Deux», og det er også mye av styrken til albumet. Det er en helt annen opplevelse musikalsk og slik blir det også et spennende album.

Torsdag spiller Mari Silje i Kulturkirken Jakob i Oslo. Dørene åpner 19.30 med konsertstart 20.30. Med seg har hun 12 Ensemble fra London og visuell kunstner Philipp Geist.  Billetter kan kjøpes hos Ticketmaster og i døren.

Forrige Yellow Lounge i Jakob kirke, med Lambert og visuell kunst av Philippe Geist. Foto: Kim Ø. Spildrejorde