Kort og klassisk er en konsertserie hvor Oslo-Filharmonien spiller drøyt timeslange konserter, med et variert og spennende program. Dette er konserter som er midt i blinken for å bli kjent med orkesteret og i det hele tatt å være på en klassisk konsert. Mens julestemningen kommer krypende for de fleste av oss, var det en litt annen tematikk som ble utforsket i gårsdagens konsert i Oslo Konserthus. Trollmannens læregutt av Paul Dukas og Vårofferet av Igor Stravinsky. Begge disse omhandler magi og noe overnaturlig, men du verden så forskjellige stykker! Magi over styr Trollmannens læregutt er for den gemene hop mest kjent fra Disneys Fantasia fra 1940, med selveste Mikke Mus som læregutten. Det velkjente temaet starter lekende lett i fagott, i det læregutten så smått begynner å leke med magi. Etter hvert som stykket utvikler seg blir lydbildet stadig mer massivt og temaet kastes rundt i orkesteret mens kaoset tiltar og læregutten mister kontrollen. Dette er musikk som maler sitt eget bilde helt på egenhånd og jeg er sikker på at det i Oslo Konserthus i går var over tusen ulike fortellinger som utspant seg hos alle som satt i salen, oppslukt av et orkester som formidlet hver detalj med fremragende presisjon. Professor i musikkvitenskap Erling Gulbrandsen, fortalte før konserten litt om hvert stykke. Spesielt for de som er nye i klassisk-verdenen var dette en fin måte å gi publikum et innblikk i hva som var i vente og som satte den riktige tematikken og bakgrunnen for musikken. Tilbedelse av Jorden og offerdans i Vårofferet Vårofferet er et helt annet dyr enn Trollmannens læregutt på alle plan. Sistnevnte med et fengende tema som man lett får tak på gjennom hele stykket og Vårofferet i andre enden med et spekter av rytmiske elementer som formidler en brutalitet og råskap som utgjorde en fantastisk effektiv kontrast i gårsdagens konsert. Stykket ble urfremført i Paris i 1913. Forestillingen har gått inn i historiebøkene, ikke for en overveldende positiv mottakelse, men snarere for de opptøyene som oppstod i salen. Det ble meldt om slagsmål mellom tilskuerne, mellom de som ble støtt av musikken og den radikale ballettkoreografien, og tilhengerne som likte det nye og utradisjonelle verket hadde å by på. For min egen del var dette første gang jeg hørte stykket fremført og jeg ble fascinert av den brutaliteten som gjennomsyret mye av musikken, men samtidig har det en detaljrikdom og perfeksjon i balansen mellom instrumentene som likevel er både sofistikert og gjennomtenkt. Første halvdel er en tilbedelse til Jorden, mens andre halvdel omhandler hvordan en stammejente melder seg frivillig som ofring til gudene og danser seg til døde. Ulike rytmer i orkesteret på samme tid, tidvis tordnende slagverk og mye bruk av dissonans får frem bilder av den fysiske og overnaturlige verdenen som møtes og river i hverandre, mens stammejenta danser stadig mer ekstatisk før hun faller om og dør. Som vi ser, to veldig ulike vinklinger på magi og overnaturlige fenomener. Men du verden for en opplevelse! Alt dette var pakket inn på en drøy times konsert. Ingen slagsmål eller opptøyer, bare en veldig mektig musikalsk begivenhet!
