James Horner hadde en egen evne til å skrive vakre stemmer for horn. Et av hans siste verk var konserten Collage, en konsert for fire horn og orkester. Sammen med høydepunkter fra hans karriere lanseres konserten på plate 23. september. Det å skrive om musikk – ny eller gammel – er alltid utfordrende. Hvordan skal man sette ord på følelsen av å høre et musikkstykke eller en låt? Det er lenge siden dette har vært en like stor utfordring som å skulle omtale albumet «Collage – The Last Work» . Selve konserten hadde premiere i London i mars 2015 og ble spilt inn med tanke på en fremtidig plateutgivelse 30. mai samme år, under oppsyn av Horner selv og dirigert av Jaime Martin. Kun tre uker senere kom den tragiske nyheten om at Horner hadde omkommet mens han levde ut sin andre store lidenskap ved siden av musikken: å fly. Han var en erfaren pilot med hele fem fly i hangaren og har også skrevet mye flott musikk inspirert av det å ha luft under vingene. Det er derfor lite som kunne passet bedre enn åpningsstykket på platen. «Conquest of the Air» er et stykke Horner skrev for en studentfilm om Wright-brødrene i 2012. Etter to Oscar-priser og de to mest innbringende filmene i historien under beltet, valgte altså Horner å hjelpe noen filmstudenter med filmen deres. Filmen hadde dog ikke noe budsjett å snakke om så i selve filmen er musikken samplet. På denne platen er derimot stykket nydelig fremført av Royal Liverpool Philharmonic Orchestra under ledelse av David Arnold (må for øvrig ikke forveksles med filmkomponist David Arnold). Dette er et av de stykkene som er vriene å beskrive, men samtidig så bugnende av følelser. Allerede fra start er det en slags barnlig lekenhet, en slags nysgjerrighet og oppdagertrang som gjennomsyrer alt fra åpningen med harpe og piano, før strykerne kommer inn og leder inn til et av tre temaer (spilles først av klarinett) som går igjen i de to stykkene fra denne studenftfilmen. Det er et tvers gjennom Horner-stykke, flust av hans særegenheter, eksempelvis hvordan trompetstemmen er rundt halvannet minutt inn i stykket. Rett etterpå får vi også det andre temaet, som er en nær slektning av et tema Horner skrev til filmen Deep Impact fra 1998. Rett og slett et perfekt stykke for å sette tonen og frakte lytteren inn i Horners særegne musikalske univers. Platens neste stykke er publikumsfavoritten The Ludlows fra Legends of the Fall, dramafilmen fra 1994 med bland andre Brad Pitt og Anthony Hopkins. På tross av at stykket ikke er det mest teknisk krevende for et orkester er det et stykke som likevel må spilles «rett», noe som i dette tilfellet betyr å slippe følelsene løs og la de storslåtte temaene få det armslaget de krever. Orkesteret leverer helt utmerket og dette er en av de beste nyinnspillingene jeg har hørt av dette stykket. Mari Silje og Håkon Samuelsen fikk etter hvert et spesielt bånd med James Horner. Ikke bare skrev han det nydelige verket Pas de Deux for de to solistene, men de ble også nære venner. Kort tid før Horner døde var han og Samuelsen-søsknene i Stavanger for å avholde den nordiske premieren på Pas de Deux. Horner dirigerte selv stykker fra Braveheart, Wolf Totem og Titanic, og det var faktisk siste gang han dirigerte et orkester før han døde. Mange av stykkene på denne platen ble valgt nettopp fordi de stod på programmet i Stavanger. På dette albumet har de fått arrangert et stykke fra filmen For Greater Glory fra 2012 hvor søskenparet spiller et nytt arrangement av soliststemmen som for filmen ble sunget av Clara Sanabras. Filmen omhandler tiden i Mexico på slutten av 20-tallet da religion ble forbudt, noe som førte til opprør. Stykket heter «Jose’s Martyrdom» og er fra scenen hvor den lille gutten Jose blir brutalt henrettet for å stå for sin kristne tro. Som Håkon forteller i albumheftet starter stykket «iskaldt», men ved andre del av temaet løsner det hele og musikken blir med ett mer emosjonell, spesilet da Mari på fiolin kommer inn. Videre i stykket fortsetter de to å lett danse sammen og rundt hverandres stemmer i et smakfullt samspill som tar vare på den emosjonelle tyngden fra originalstykket. Det er opprivende og følelsesmessig tungt, men samtidig utrolig vakkert og tiltalende. Som en hyllest til Horner er det et fantastisk stykke musikk, fremført på en måte som både solistene og orkesteret kan være stolte av. I neste stykke er vi tilbake i lettere og mer oppglødd territorie med et nytt stykke fra studentfilmen First in Flight. I dette ti minutters stykket bygger Horner videre på temaene han introduserte i begynnelsen av albumet, og alle tre temaene tas gjennom en rekke variasjoner og får hver fritt spillerom i løpet av stykkets gang. Rundt fire minutter ut i stykket får vi en nydelig horn-solo som demonstrerer Horners evner til å skrive for horn. Nok en gang et stykke som oser av entusiasmen Horner selv hadde for det å fly. Sammen med åpningsstykket og forrige stykke med Samuelsen-søsknene er dette verdt platen i seg selv! Wolf Totem var en av Horners siste filmer og også en film han selv var veldig stolt av. Han tok til og med på eget initiativ med seg partituret til stykket Return to the Wild til Stavanger og dirigerte dette under konserten i fjor. I tillegg til dette stykket er også Little Wolf inkludert på platen. Begge er gode nyinnspillinger som er flotte bidrag til den musikalske flyten på platen. Mari Silje Samuelsen dukker igjen opp i det neste stykket, som er en nyinnspilling av Part 1 fra Iris, en film fra 2001 hvor Joshua Bell opprinnelig spilte solostemmen på fiolin. Her finner vi mye av klangbildet fra Pas de Deux, noe som ikke er overraskende. Horner var ikke redd for å besøke gamle ideer på nytt og videreutvikle dem i nye retninger, noe han ofte måtte tåle kritikk for. Før selve «hovedretten» har Suite No. 1 fra Aliens blitt spilt inn på nytt. Dette stykket ble også spilt i Stavanger. På denne platen blir stykket dessverre en liten gråstein blant alle edelstenene. Aliens er en film preget av dyrisk brutalitet, heseblesende action og skrekkelige romvesener som får det til å grøsse på ryggen hos de fleste av oss. Dette gjenspeiles også i musikken som er både brutal, rå og upolert. Her mener jeg det bommes i denne nyinnspillingen. Det blir rett og slett for stivt og «ordentlig». Jeg savner råskapen man finner i originalinnspillingen og som også Stavanger Symfoniorkester med dirigent Torodd Wigum traff blink på under konserten i fjor. Slagverket blir litt puslete og spesielt messingblåserne virker litt for veloppdragne. Som Horner selv sa med glimt i øyet til orkesteret i Stavanger under en av prøvene: «Trompeter, spill sterkere!» Collage er blitt trukket frem som den eneste konserten for fire horn og orkester fra en anerkjent komponist utenom Robert Schumanns berømte «Konzertstück» fra 1836. Horners konsert kunne ikke vært mer annerledes og i kjent stil er det Horners stemme tvers gjennom som preger verket. Horner spilte selv horn og hadde en særegen måte å skrive for instrumentet. Ofte meget krevende for musikerne, men alltid med nydelige resultater i alt fra solo horn-partier i Iris og Field of Dreams til kraftige utblåsninger fra hele hornrekka i Troja, Avatar og The Amazing Spider-Man, for å nevne noen. Solistene er David Pyatt, Richard Watkins, Jim Thatcher og John Ryan. De tre første var alle faste musikere da Horner skulle spille inn sin musikk. Pyatt og Watkins hvis innspillingen foregikk i London, Thatcher hvis det var innspilling i Los Angeles. Allerede fra første tone er det ingen tvil om at dette er et Horner-verk. En lyrisk og nesten litt melankolsk stemme åpner konserten, mens en og en solist etter hvert svarer og blir med i den instrumentelle dansen, før orkesteret etter hvert kommer inn og drar oss videre inn i musikken. Stykket er skrevet som en enkelt sats, da Horner foretrakk å skrive sammenhengende verk fremfor å stykke opp musikken sin. Gjennomgående for stykket er enkle temaer og motiver som dukker opp og forsvinner igjen i flere ulike instrumentelle forkledninger. Som en Collage av instrumenter, eller «farger» som Horner snakket om. Igjen er det enkelt å trekke linjer til å fly, forlate fotfestet på bakken og fare av sted på en musikalsk reise gjennom ukjent farvann. Stykket veksler mellom heroisk og triumferende (Part III og V spesielt) og mer beroligende, meditative partier (Part IV spesielt), omtrent som om Horner vil la publikum være med å lete etter veien videre underveis på denne musikalske reisen. I de siste minuttene bygger Horner stykket opp mot et adrenalinrush av en avslutning hvor både solistene og orkesteret gir alt! Man kan trekke linjer helt tilbake til Horners første filmer som Battle Beyond the Stars og Star Trek II: The Wrath of Khan i hvordan hornene spiller dette motivet som dukker opp gjennom stykket og avslutter konserten. Derfor er det kanskje en slags passende avslutning på hans karriere at disse trekkene dukker opp igjen i et av hans aller siste verk. Kort oppsummert er Collage et stykke som vil fascinere og favne et bredt publikum, men som ved første øyekast kan virke litt retningsløst og bedagelig. Der Pas de Deux var en slags reise gjennom et variert univers hvor man iblant skulle ønske man kunne blitt værende på ett sted litt lenger, bare for å nyte omgivelsene, gir Collage først et inntrykk av å være litt i motsatt ende av skalaen. Men jo mer man lytter, jo mer innser man at det er flere lag med detaljer som åpenbarer seg etter hvert som man dykker ned i stykket. Collage er Horners siste konsertverk, men han rakk faktisk å begynne på musikken til nok en film: The Magnificent Seven, som har premiere i oktober. Musikken ble fullført av hans nære venn og samarbeidspartner Simon Franglen. Om kort tid vil vi publisere omtale av musikken til filmen og et ekslusivt intervju med Franglen om hans arbeid med å fullføre James Horners aller siste komposisjoner.
