Veien etter Pas de Deux

«Det var jo et av de store spørsmålene; Hvor går man, etter å ha spilt inn Horner med helt ny dobbelkonsert, og det store lydbildet som var gjennomgående for den første platen? Håkon og jeg satt her og tenkte «Hva har vi om vi ser her hjemme?». Vi kom da inn på temaet skandinaviske og nordiske filmer og TV-serier, som de siste årene har fått et stort løft, for ikke å nevne alle de gode bøkene som også har kommet. Men hva er lydbildet til alt dette – hvordan låter det?», forteller Mari Silje.

Mari Silje og Håkon Samuelsen, og James Horner her avbildet i Stavanger under Norgespremieren på Pas de Deux i 2015. Foto: Jostein Hakestad

De to søsknene er ikke kjent for å mangle initiativ og kort tid senere hadde de fått kontakt med aktuelle komponister, som alle sa ja til å bidra til prosjektet. Blant annet Johan Söderqvist, komponisten bak «Broen», Frans Bak som komponerte musikk til «Forbrytelsen» og Uno Helmersson.

«En forskjell fra forrige album er at vi denne gangen ikke bare gikk rett til en konkret komponist, men heller gjorde research for å finne ut hvordan vi kunne gjenskape den klangen og stemningen vi ville ha. Sånn at når du hører det kan du kanskje se for deg å være i en slags mørk og mystisk nordisk skog. Vi ville unngå nordlys, fjord og fjell, men gå litt inn i det mørke uten at det blir for dystert», fortsetter hun.

Fruktbart samarbeid

Samarbeidet med komponistene beskriver hun som veldig nært og bra. «De har alle invitert oss inn og latt oss komme med innspill. Samtidig, i likhet med da vi jobbet med James Horner, så er dette meget dyktige musikere som vet hvor de vil. Vi får komme med forslag og ideer, samtidig som resultatet fremdeles bærer komponistens egen signatur og særtrekk».

«Timelapse» – stykket som fanger lytteren

Albumet åpner med stykket «Timelapse» av Uno Helmersson. Dette er hentet fra filmen Magnus og blitt arrangert spesielt for albumet. Det er ikke overraskende at Mari har valgt akkurat dette stykket til å åpne «Nordic Noir». Det er catchy, melodisk og vakkert. Og viktigst av alt vekker det interesse for hva som kommer etter.

Noir-sjangeren kjennetegnes ved mystikk, mørke, karakterer hvor overflaten kun er en fasade for avgrunnen som skjules rett bak. Hovedpersonene har også sine laster og det er veldig lite som er svart/hvitt i denne sjangeren.

Uno Helmerssonkompositör filmmusik

Ólafur Arnalds’ «Near Light» overtar stafettpinnen fra «Timelapse», og her bidrar også Håkon Samuelsen, på cello, noe han også er på flere av de andre stykkene på albumet. Håkon la opp som musiker tidligere i år for å gripe andre muligheter, men han har vært mye involvert i arbeidet med denne platen.

Etter det energiske «Timelapse» blir «Near Light» en mykere og mer tankefull opplevelse som trekker lytteren mer inn i retning av den stemningen man assosierer med noir-sjangeren. Bena er godt plantet på bakken samtidig som det også inneholder mystikk og at ikke alt komponisten ønsker å si blir fortalt i store ord, metaforer og brede penselstrøk.

The Mist av Frans Bak og «en vekker midt i burgeren»

Komponist Frans Bak

Videre overtar danske Frans Bak, kjent fra blant annet krimserien «Forbrytelsen». I stykket «The Mist», som forøvrig er delt i tre, blir vi med ett trukket inn i et lydbilde preget av både akustiske instrumenter og elektroniske teksturer. Som tittelen tilsier er det en slags dis over det hele, spesielt i første halvdel av «Part 1» før vi kommer over i et melodisk parti hvor Mari Silje og Håkon spiller sammen, akkompagnert av strykere. Denne slags «disen» som ligger over hele stykket, aksentuerer tvetydigheten og kontrastene man finner i nordisk noir mellom den tilsynelatende roen på overflaten og det mørket som holdes skjult under. Mari Silje kommenterer også hvordan stykket kan gi assosiasjoner til livet i omtrent hvilken som helst nordisk storby, noe jeg sier meg enig i.

Som på albumet Pas de Deux har også Arvo Pärt fått innpass. Denne gang med stykket Darf Ich som blir en kontrast til «The Mist» som kommer rett før på albumet. Ut av tåken dukker dette stykket opp som en nøysomt plassert vekker og et brytningspunkt  mellom stykket av Frans Bak og det etterfølgende stykket av svenske Johan Söderqvist.

«Albumet har et lydbilde jeg føler meg veldig hjemme i, og slik var det også naturlig å ta med Arvo Pärt nok en gang. Og når vi snakket med komponistene som bidro til albumet om Pärt så oppdaget vi også at han var en direkte inspirasjon for musikken i «Nordic Noir» og slik ble det veldig naturlig at hans musikk ble med», forteller Mari Silje. «Jeg elsker det stykket, jeg elsker å spille det på konsert. Det ga mening å plassere stykket akkurat her på platen, rett og slett som en slags vekker «midt inne i burgeren»», fortsetter hun.

Johan Söderqvist med viktige bidrag

Love & Rage (Norsk tittel: «Vannvittig forelsket»)  er et spesialarrangert stykke fra filmen med samme navn. I denne danske filmen fra 2009 møter vi den sosialt mistilpassede, men musikalsk begavede Daniel. Han blir sammen med klassevenninen og cellisten Sofie, hvorpå Daniels mentale tilstand raskt begynner en nedadgående spiral med ubegrunnet sjalusi, raseri og irrasjonelle handlinger. Musikken klarer også her å fremstille disse bildene på en smakfull og direkte måte uten å bli overdådig. Det er gjennomgående mørkt, og elektroniske elementer bidrar til å gi en «unaturlig» følelse til det hele. Mari Siljes stemme kan man se på som Daniels endeløse kaos i eget hode. Spinnende rundt ifra det ene følelsesmessige ekstrempunktet til det neste, hvor eneste felles trekk er at han ramler stadig lenger bort fra realiteten rundt seg.

Johan Söderqvist

Når vi nå er såpass godt bevandret inn i det menneskelige sinn og inn i det abstrakte, kommer «Study in Rituals» inn som et nytt interessant stykke. Hese toner fra fiolin og cello kontrasteres mot strykere og elektronikk i et meditativt, flyktig og svevende preludium skrevet av Johan Söderqvist. Igjen er mystikken og det mørke fra noir-sjangeren tydelig i forgrunnen, og følelsesmessig blir det gjennomgående mer hintet og antydet enn fremhevet i det åpne hvor den emosjonelle stien går. Mari Silje forteller om en litt annerledes måte å jobbe med med «Prelude»: «Vi dro til Sverige bare Håkon og jeg, og satt sammen med Johan Söderqvist og utforsket klangbilder og lyder. Det var en spesiell utfordring å ikke ha noen føringer, bare lage noe sammen i øyeblikket der og da. Vi forsøkte oss blant annet på å stemme ned instrumentene, noe som ga denne litt hese lyden du hører på opptaket.»

«Part 1» og «Part 2» er skrevet av Uno Helmersson. Førstnevnte fortsetter i den meditative retningen vi hørte i «Prelude», mens del 2 er mer energisk, rytmisk og dramatisk. Det bygges opp til et spenningsklimaks som brått brytes etter ca to minutter, hvorav det siste minuttet blir en tankefull pustepause etter det hele. Det er noe folkelig og et hint av noe spirituelt over «Study of Rituals» uten å valse inn i religiøse eller overnaturlige tematikker. Dette gjør det til et av de mest interessante stykkene på albumet, selv om det ikke blir like «catchy» som «Timelapse» eller har den samme melodiske styrken som deler av «The Mist».

På vei ut av den mørke skogen – avslutningen av platen

Det folkelige aspektet fortsetter videre inn i neste stykke; et arrangement av Geir Tveitts «Vel komne med æra» som opprinnelig er basert på en seremonivise fra Tveit-gården. Etter dramatikken i siste del av «Study of Rituals» blir også dette en slags overgang inn til det siste stykket på albumet som er Ólafur Arnalds’ «World of Amber». I dette siste stykket veksler fiolinstemmen mellom rolige oppadgående og nedadgående løp, sparsommelig akkompagnert, før etterhvert Håkon Samuelsen på cello kommer inn som et nøkternt tilskudd i den siste delen av stykket. Det er mindre dramatisk enn mange av de tidligere stykkene, men lar også slik lytteren hente inn igjen pusten helt på tampen. Likevel er det elegant tilbakeholdent, rent og samtidig spørrende. Avslutningsvis fortsetter derfor den moralske tvetydigheten og den forsiktige magefølelsen av at det ligger mer og lurer her enn ved første øyekast. Stykket avsluttes nokså brått og som lytter blir spørsmålet «Kommer det ikke mer?» hengende. Men dette spørsmålet dreier seg mer om albumet enn stykket. Man blir rett og slett en smule hekta. Det er en times lang reise i et tidvis mørkt landskap, men likevel vil man høre mer. Gjennom hele albumet klarer Mari Silje å balansere på eggen mellom følelsesmessig nøkternhet og det kalde følelsesløse. Slik oppnås en mystikk og fascinasjon som aldri gir slipp. For undertegnede var hele albumet en veldig spennende opplevelse, spesielt tatt i betraktning at min smak ellers er veldig i gaten til Horner og de større, massive lydbildene. Jeg ble hekta og ved albumets slutt vil jeg høre mer!

På topp på iTunes!

«Jeg håper jo at det er et album som vil treffe og kanskje også treffe et litt bredere publikum enn de som kjøper plater med Schumann, Brahms og lignende. Jeg synes det har et spennende lydbilde», sier Mari Silje i løpet av intervjuet. Med førsteplass på klassisk kategorien på norske iTunes for både album og singelen «Timelapse» må det være lov å påstå at albumet har funnet sitt publikum. Også det forrige albumet til Mari Silje og Håkon har også rykket opp på listene som et resultat av interessen rundt «Nordic Noir». Det er en helt annen musikalsk reise enn James Horners «Pas de Deux», og det er også mye av styrken til albumet. Det er en helt annen opplevelse musikalsk og slik blir det også et spennende album.

Torsdag spiller Mari Silje i Kulturkirken Jakob i Oslo. Dørene åpner 19.30 med konsertstart 20.30. Med seg har hun 12 Ensemble fra London og visuell kunstner Philipp Geist.  Billetter kan kjøpes hos Ticketmaster og i døren.

Forrige Yellow Lounge i Jakob kirke, med Lambert og visuell kunst av Philippe Geist. Foto: Kim Ø. Spildrejorde

Innlegget «Nordic Noir» og en prat med Mari Silje Samuelsen dukket først opp på Allegretto.

The shock was of course even greater for his small team of close collaborators, including arranger Simon Franglen, who first worked with Horner on Titanic in 1997. Since re-teaming for Avatar in 1999, Franglen had worked with Horner on virtually every project, providing electronic textures, arrangements and additional music as needed.

Horner had a number of projects lined up when he died, including three Avatar-sequels, Mel Gibson’s Hacksaw Ridge, the Matt Damon-picture The Great Wall, and Harald Zwart’s Norwegian movie 12th Man. First up though, was The Magnificent, a remake of the 1960 western directed by John Sturges with an iconic score by Elmer Bernstein. The original was in turn a Hollywood-spin on Akira Kurosawa’s Seven Samurai from 1954.

The poster of the 2016 version of The Magnificent Seven

The remake is directed by Antoine Fuqua, whom Horner just had collaborated with on Southpaw. Starring in the picture is Chris Pratt and Denzel Washington, in what is a thrilling and entertaining movie, which I am sure audiences will enjoy, and reportedly more resembling Kurosawa’s original than John Sturges’ version from 1960.

James Horner’s final themes

Horner decided to get a head start on the project. The week after visiting and conducting music from Titanic, Braveheart and Wolf Totem in Stavanger, he met with Franglen and Simon Rhodes, his trusted engineer over almost 20 years, to start working on themes for the western remake.

“In the Spring of 2015, as we finished the score to “Southpaw”, director Antoine Fuqua and James were engaged in discussions about “Magnificent Seven”. James knew he’d have to write a score that related to Elmer Bernstein’s, but he also knew that the film scoring language of that older film wouldn’t work in a more modern 21st Century film. We met in London and he excitedly started working on themes while Antoine was beginning to film. He flew back to Los Angeles and we spoke many times over the coming week and then one day the terrible new arrived.

In the weeks following, I couldn’t allow James’ themes to just disappear and with the whole Horner team’s blessing, Simon Rhodes and I finished arranging the London themes so they could at least be presented to Antoine. A few weeks later, I was on the set of “Magnificent Seven” playing the music to Antoine, who was deeply moved.
At the end of the meeting, Antoine asked me to complete the score and from then it was nine months until our final mix. It was a labour of love for everyone involved and I hope you can hear that in the music.”, says Simon Franglen.

James Horner at the Titanic Live premiere in Royal Albert Hall, two months before his death. Photo: Svein Jarle Bamle

The musical colors of The Magnificent Seven

In interviews with the composer, the notion of colors in a score was always a very important factor for Horner, even before thinking about themes he would come up with a color palette of instrumental colors that would paint the story he was telling and this project was no different.

“Simon Rhodes and I spent the week in London having exactly these sort of discussions with James. I have to highlight in bright lights, with a supertrooper flood, Simon’s amazing work, writer, arranger, mixer, engineer; legend!”, Franglen explains.

Movies evolve from pre-production until they end up on the big screen. The score is no different and has to reflect the style and mood of the movie. For Franglen and his team the next challenge was now to lock down the final colors of the score, based on the discussions with Horner and, most importantly, the input of director Antoine Fuqua.

“Scores evolve as directors puts together their temp music track. It allows them to get a feel for how they’d like the music to work, where the music should be placed and so on. Obviously as a composer your job is to bring different ideas to the table and also translate the director’s ideas into a musical reality; this was no different. Antoine wanted to reference some of James’ earlier Americana works ¬– Thunderheart and Legends of The Fall in particular, and this I think you can hear clearly. Other elements evolved during the writing; Bogue’s theme and the disgruntled banjo, the using of bowed bass stringed instruments such as Guitarrons was something that developed as I was looking for non-synthetic ways of getting a contemporary rhythmic approach”

Thematic music in a modern context

Many contemporary scores seem to rely less on thematic development and musical storytelling, instead using music purely for propulsive means. The Magnificent Seven has it all. Propulsive rythms as well as soaring themes, demonstrating that a thematic approach still can work well even in the textural expectations of modern movies.

Says Franglen: “The themes cover the emotions that are needed within the score; an epic heroic theme – Seven Riders, the Rose Creek pastoral theme which opens the movie and its minor robust martial variation – Lighting the Fuse, Bogue’s theme – primary and snake-like – used in variations whenever there’s a baddy doing bad things, and several others that provide colours using leitmotifs – the Echoplex-like trumpet and voice echoes, the Baritone Guitar Twangs and so on.
The film is set in the 19th century. A synth based score would have been anathema to the sense of period that Antoine wanted. He was shooting on film with locked cameras rather than shaky digital. On the other hand, he wanted a robust, aggressive nature and was more interested in textures in several places rather than strong thematic work throughout. My solution was to use natural instruments to replace the chuggomatic synths that would have normally taken those roles. We used a lot of bowed low stringed instruments and Tony Hinnigan’s wind work as ostinato drivers. The drums were generally a lot less hyped and over-processed, again a more natural vibe. Yes, we were still trying to get a 21st century feel with the layers and the mix, but with a classic film heart. You need cinemascope in a western and that involves big themes, big sweeping strings and horns, and a large orchestra.»

Simon Franglen in his studio working on The Magnificent Seven

The original movie has one of the most iconic western themes ever written, composed by legendary composer Elmer Bernstein. In the new version, Horner and Franglen respectfully nods to the original theme, without ever stating it outright save for one occurrence. However, the underlying rhythm is used to great effect as underscore for Horner’s new heroic theme.

“James always wanted that reference, he publicly admired Elmer Bernstein as one of the greats of film composing. Keeping a classical western edge and finding ways to remember the master was very much part of [our] initial thoughts”, he tells Allegretto.

«The Danger Motif became the Voldemort of scoring»

The fact that the score still feels like a James Horner score is a testament to the tremendous effort by Simon Franglen, Simon Rhodes, orchestrators and conductors Carl Johnson and JAC Redford, and Joe E. Rand. Horner’s career spanned over 30 years. His style was always immediately evident in his music and over the years he was not afraid of expanding on ideas or styles he had previously explored. Some of these stylistic traits also make welcome appearances where suited in this score, while of course the score also has fingerprints of Franglen and the rest of the team’s work, which adds new flavors to the mix.

“We would only have used these if it made sense. In this case, we used several of these colors in the demo suite. Combined with Antoine’s temping with Thunderheart and Legends of the Fall meant that those were always part of the palette. In terms of my style, I suspect I’ve given the score a more contemporary edge, a little more syncopation but ultimately the score was driven by the film’s needs, not James’ or mine.»

One motif in particular has for years been the source of much controversy and debate among film music fans. In many Horner-scores a four note motif often appears in perilous or dangerous situations, therefore being known simply as The Danger Motif. It makes a final, appropriate appearance in The Magnificent Seven as well.

“The Danger Motif was right for the score at that moment, so I am glad that we have been able to give it its final outing. There are many composers with their own repeated trademarks, minor triad woodwinds, rising triplet trumpets, four repeating chords going minor/major/major/minor for instance, but somehow The Danger Motif became the Voldemort of scoring for film score buffs, which I think is a testament to its effectiveness.”

The road ahead

The Magnificent Seven is finished and now in cinemas worldwide. For Simon Franglen the schedule has not been less busy. In addition to completing The Magnificent Seven, he recently collaborated on Terrence Malick’s Voyage of Time, which recently was released. He also revealed what was next on his agenda.

“I’ve worked at the creative coal face of the most complex film scores from start to finish. It has given me the experience to make even the most challenging of projects fun. I love scoring films; it’s a joy to be able to do this job.

My immediate concern is delivering and mixing a huge immersive symphonic suite for an installation at the top of the Shanghai Tower; four orchestras, a choir and many other elements in a three dimensional array with 260 loudspeakers on the 126th floor. The coming year will be busy and there are some truly amazing projects coming up”

In closing he also praised his teammates that collaborated in letting James Horner’s music narrate a big screen story for audiences around the world one final time.

“The whole team are really close friends and have such experience and credits that make even the most difficult of projects flow like water. It is an honor to work with these people!”

We all look forward to hearing what each of these talented musicians have in store for the future. In the meantime, we can enjoy James Horner’s final ride into the sunset.

Innlegget The Magnificent Seven: Simon Franglen on completing James Horner’s final work dukket først opp på Allegretto.

Allegretto var så heldige å få ta en prat med sjefdirigent for Oslo-Filharmonien, Vasily Petrenko tidligere i år. Her forteller han om ideer for tiden fremover med orkesteret og hvordan de fleste av oss har mer kjennskap til klassisk musikk enn vi kanskje er klar over

Vasily Petrenko er nå inne i sin tredje sesong som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien. Den profilerte dirigenten, som også er sjefdirigent for Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, har gjennom de siste årene satt sitt preg på det norske hovedstadsorkesteret, både i kommunikasjonen med publikum, men også blant musikerne selv.

«For meg har den store forandringen vært at vi nå er mer åpne. Hvis orkesteret ønsker å uttrykke følelsene deres, enten individuelt eller som en gruppe, nøler de mindre enn før. Da jeg kom hit – og jeg sa dette åpent til orkesteret, klarte jeg ikke tyde om de virkelig nøt å spille eller om de kun var ute etter å treffe alle notene. Jeg mener det viktigste er følelser, det er det vi bringer til verden, og det gjelder all slags musikk. Når du hører på musikk tenker du vanligvis ikke over hvordan musikken er oppbygd eller hvem som spiller hva, bare yrkesmusikere gjør det. For vanlige folk er det følelsene som er viktigst og dette er noe jeg nå mener vi har oppnådd,» forteller Petrenko.

Dette er dog ikke den eneste forandringen Petrenko ser etter han inntok rollen som sjefdirigent.

«Vi spiller et bredere repertoar nå, iblant inkluderer vi noe visuelt sammen med musikken. Nylig hadde vi til og med en sandkunstner her.

Vi har også utvidet vår satsing på de yngre. Jeg tror hele organisasjonen nå innser at vi er her for alle i byen, ikke bare de veldig selektive, som vi selvfølgelig også er her for og setter stor pris på, men vi er her for alle. Hvem som helst kan komme og ha det fint på konsert!»

«Ni av ti melodier har klassiske røtter»

En meget attraktiv gruppe konsertgjengere er det store antallet studenter i Oslo. Med et totalantall på flere titalls tusen er studenter en vesentlig del av innbyggermassen i Oslo, men ikke like sterkt representert på klassiske konserter. Et spørsmål er om Petrenko tror det følelsesmessige uttrykket han har fått frem i orkesteret kan forsterke koblingen mellom publikum og musikere, slik at også nye publikumere lettere blir trukket inn i musikken og konsertopplevelsen.

«Jeg håper det. Et aspekt er selvfølgelig musikken, et annet er å komme på en konsert sammen med et veldig stivt og konservativt publikum hvor man blir sett ned på for å juble for mye. Jeg tror ikke det er noe som skjer her og jeg vil selvfølgelig ønske alle studenter hjertelig velkommen.»

Det virker likevel som om tanken på å dra på en klassisk konsert for noen virker litt «skummel», enkelte har også uttrykt forestillinger om at de må ha en viss forkunnskap om musikken for å kunne ha glede av en klassisk konsert.

«Du trenger ikke ha noen forkunnskaper», sier Petrenko. «Mange folk tror det er en lang rekke tradisjoner man må innfinne seg etter som publikumer, men det er det ikke. Utenom at man skrur av mobilen, hvertfall setter den på lydløs».

Petrenko forklarer også hvordan de fleste av oss egentlig kjenner til klassisk musikk, uten at vi vet det selv.

«Plukk opp telefonen din og spill av hvilken som helst låt. Ni av ti melodier vil trolig ha klassiske røtter. Så vi kjenner klassisk musikk, bare innser det ikke.»

Foto: Mark McNulty/EMI Classics

En ting er hva man gjør for å påvirke publikum når de allerede er i stolene, en annen er å få dem dit i utgangpsunktet. I en by med et enormt antall arrangementer og kulturelle tilbud må man jobbe hardt for å skille seg ut i mengden. Petrenko avslører at orkesteret jobber med flere ideer for å nå ut til studenter og et yngre publikum, slik at det å gå på en klassisk konsert skal bli enda mer tiltalende.

«Vi ser på hvordan vi kan gjøre konsertene enda mer tilgjengelig for studentene. Selv har jeg noen ideer blant annet om hvordan vi kan la studenter få tak i de beste setene i salen til en god pris, ikke kun seter langt bak i salen. Forhåpentligvis kan slike tilbud trekke inn noen nye publikumere.

Det vil også bli konserter med filmmusikk, blant annet med John Williams snart. Vi gjør konserter med et stort spekter av musikere, konserter i samarbeid med band, utendørskonserter, det er mange ideer om slike arrangementer. Jeg planlegger late night-konserter for studenter og et yngre publikum. Kanskje fredager klokken 9 på kvelden, muligens hvor du også kan ta med deg en drink inn i salen? Her også vil musikken være mer lounge-type musikk, ikke noe veldig seriøst og du vil kunne slå av en prat med musikerne etterpå. Dette er en ide jeg ser på hvor jeg også setter pris på tilbakemeldinger og innspill.»

Ut fra dette er det klart at for alle som ønsker å ta et dykk ned i symfonisk musikk, vil det være mye å  velge i mellom. Fra et publikumsperspektiv er det veldig spennende å høre alle ideene og tankene rundt nye vrier på konsertopplevelsen, noe som tydelig viser at orkesteret er veldig interessert i å invitere inn stadig nye publikumere til å nyte den opplevelsen det faktisk er å se 100 elitemusikere gjøre det de kan best!

Klassiske toner gjennom film og spill

Samtidig, hvis man er en nykommer til klassisk musikk og har lyst å bli bedre kjent med musikken, kan det å finne et utgangspunkt være en utfordring. Petrenko har noen gode tips til hvor man kan begynne.

«Det er så mange steder man kan starte. Du kan for eksempel starte med Nøtteknekkeren, forskjellige stykker av Strauss, og du kan til og med starte med The Beatles som nå er ansett som klassisk.

Eller du kan starte med lydsporet til eksempelvis Avatar, skrevet av James Horner som tragisk døde for kort tid siden. Jeg dirigerte faktisk premieren av hans dobbelkonsert for fiolin og cello. Dette er klassisk musikk skrevet av en komponist i vår tid. Samme med John Williams, som fremdeles lever, hvis du hører på musikken fra for eksempel Jurassic Park vil du høre ordentlig skrevet klassisk musikk.

Til venstre: John Williams (foto: JWFan.com)
Høyre: James Horner (foto: Sylvia Wells)

Videre kan du også gå til det meste av dagens dataspill. Du kan starte med gamle strategispill som Heroes og gå videre til Civilization som har mye musikk! Fallout 4 har store mengder klassisk musikk, The Last of Us har også mye god musikk, det samme med The Witcher 3, bare for å nevne noen.

Men du er ikke i en konsertsal, du er i aksjon i spillet. Vi er omringet av klassisk musikk, vi bare innser det ikke.»

Petrenko forlenget nylig kontrakten sin med Oslo-Filharmonien til 2020. Vi ser frem til å se hva mer han har i ermet for det norske publikum i årene fremover. Neste konsert for dirigenten med Oslo-Filharmonien er torsdag 04.02 og fredag 05.02, da med blant annet Sjostakovitsj’ femte symfoni. Dette er en fascinerende komposisjon både musikalsk, men også fra et historisk perspektiv. En perfekt mulighet for å bli bedre kjent med orkesteret og et høydepunkt av musikk fra det 20. århundre. Ta med deg vennegjengen og nyt opplevelsen!

Innlegget Vasily Petrenko: «Vi er omringet av klassisk musikk» dukket først opp på Allegretto.

Vasily Petrenko is now in his third season as chief conductor of the Oslo Philharmonic Orchestra. The prolific conductor, who also serves as principal conductor of the Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, has over the last few years managed to make his own imprint on the Norwegian orchestra, both in connecting with the audience, but also within the ranks of the musicians.

«For me, the major change is that we’ve become much more open. If the orchestra wants to express their emotions individually and as a group, they hesitate far less than it used to be. When I came – and I said this to the orchestra openly «I cant’t understand, do you enjoy it? Or are you only seriously trying to conquer all the notes?». I think the most important part is emotion, this is what we bring into the world. And it’s about music, any sort of music. If you listen to music you don’t think usually, how it’s built up and who plays what. Only professionals do that. To regular people, emotions are the most important thing and that is something I think we have now achieved.

But this is not the only way Petrenko thinks the orchestra has changed since he took over the reins.

 «We do broader repertoire now, we some times do visuals along with the music, recently we even had a sand artist here. 

We are also expanding our program for the young. I think the whole organisation now realize that we are here for all the people here, not only the very selective audience, whom we of course are for and value a lot, but we are for everyone. Everyone can come and enjoy a concert!»

An attractive group of potential concert goers for the orchestra is the large number of students in Oslo.  Totalling in the tens of thousands, students make up a significant amount of the city’s population, yet still aren’t a very large part of the regular audience at classical concerts. I was curious if the emotional expressiveness Petrenko has brought out in the orchestra, in his mind also can make it easier for new audiences to connect with the music and the classical concert experience.

«I hope so. One part of course is the music, another is coming to a concert along with an uptight and extremely  conservative audience, who might look down on you for cheering too much. But I think here that’s not the case and I would of course invite every student to come.»

Still for many people the idea of attending a classical concert seems daunting, many expressing that they know nothing about such music and seem to be under the impression that they need to be «in-the-know» to be able to enjoy a classical concert.

«You don’t need to know anything beforehand», says Petrenko. «Many people think there are a lot of traditions that need to be adhered to in the audience, but there isn’t any. Except turning off your mobile phone, at least the sound.»

Petrenko continued to explain how most of us really do know classical music even if we’re unaware of it.

«Pick up your phone, and play any tune. Probably in 9 out of 10 melodies will have classical roots. So we do know classical music, we just don’t want to accept it, in many ways.»

Foto: Mark McNulty/EMI Classics

One thing is what happens when the audience is already in their seats. But in a city which has an astounding amount of cultural events to offer, one has to make a real effort to stand out in the crowd. Petrenko reveals that the orchestra is working hard with ideas that will cater to the diverse tastes of students and younger audiences to make going to a classical concert even more appealing.

«We’re also thinking of how to make it even more accessible for the students. I have some ideas, for example related to how students can get hold of the prime seats for a discount, not only the seats somewhere in the back. Hopefully with offering that we can attract some new audience members.

There will also be concerts of movie music with music of John Williams coming up. We’re doing various contemporary music concerts together with different musicians, rock bands some time, open air concerts, there are plenty of plans for things like this. I’m planning to do late night concerts for students and a younger audience. Maybe starting Friday night at 9 and perhaps even you can bring your drink into the hall? Again more of lounge type music rather than something very serious and you will be able to have a chat with the performers. That is an idea I’exploring and hope will be attractive and I would appreciate feedback on this.»

It is quite clear that anyone interested in exploring the vast world of symphonic music has a lot to choose from in the time to come. From an audience perspective it is refreshing and exciting that there are so many ideas being worked on, each bringing something new to the table, clearly showing an intention of inviting new people to come and enjoy the immersive experience of watching over 100 elite musicians excel at their craft.

At the same time, if you are a newcomer to classical music the task of finding a starting point can be a challenge. Petrenko here has some good advice to get you started.

«Oh, there are so many places to start. You could probably start with something like The Nutcracker, various pieces by Strauss, but you could also go to things like The Beatles, who are considered classical now. 

Or you could go to the soundtrack of for instance Avatar, by James Horner who sadly died not long ago. I actually conducted the premiere of his double concerto for cello and violin. This is classical music from a present day composer. Same thing if you look at John Williams who is still alive, if you listen to the music from Jurassic Park for example, it’s properly written classical music.

Left: John Williams (photo: JWFan.com)
Right: James Horner (photo: Sylvia Wells)

Next, you can also go to most of modern computer games. You can start off with old strategy games like Heroes and then to Civilization which as plenty of music! Fallout 4 has a lot of classical music, The Last of Us has a lot of good music and also The Witcher 3, to name a few.

But you’re not in a concert hall listening to the pieces, because you are in action. We are surrounded by classical music, we just don’t realize it.»

Petrenko recently extended his contract with the Oslo Philharmonic Orchestra until 2020. We look forward to discovering what more he has in store for Norwegian audiences in the years to come. Next concert for the conductor with the Oslo Philharmonic comes this Thursday and Friday. A concert featuring among other things Shostakovich’ 5th symphony. A very fascinating piece both musically and historically. This is a perfect opportunity to get to know the orchestra and a highlight of 20th century music. Bring your friends and enjoy the show!

Innlegget Vasily Petrenko: «We are surrounded by classical music» dukket først opp på Allegretto.